Faren for oljekatastrofe i nord

Vi opplever nå at miljøvernministeren vurderer å nekte utbygging av oljefelter i Barentshavet av hensyn til miljøkonsekvensene. Når det gjelder Snøhvitfeltet og Goliatfeltet, er en av begrunnelsene at de ligger for nært land. I Nordsjøen produseres det olje fra Trollfeltet, og også endel andre felter ligger omtrent like langt fra land som Goliatfeltet. Snøhvitfeltet har i - tillegg til gassen - olje for flere titalls milliarder kroner som kan produseres, men som går tapt hvis det nå bare satses på å produsere gass. Oljen i Snøhvit og Goliat står under forholdsvis lavt trykk og er en lett olje, og dette reduserer også risikoen for store skadelige utslipp.

Ikke spesielt sårbart.

Både politikere og miljøorganisasjonene snakker om Barentshavets sårbarhet og om mulige miljøkatastrofer. Det fremstilles som et politisk og moralsk (ideologisk) problem, og det henvises i svært liten grad til faglige begrunnelser. Vi hevdet i vår kronikk i Aftenposten i fjor (11. oktober) at det ikke er noe som tyder på at Barentshavet er spesielt sårbart i forhold til andre deler av norsk sokkel. Vi kan heller ikke se at SFT eller andre faginstanser har kommet frem med noen faglige vurdering av skadene ved oljeutslipp i Barentshavet som skulle tilsi dette.Vi kan alle være enige om at oljeutslipp er uønsket, men det finnes ingen forskning som tyder på at et utslipp som når kysten vil forårsake utryddelse av arter eller miljøskader på lengre sikt. Et betydelig utslipp av olje fra Goliatfeltet vil, hvis det driver på land, føre til tilgrisete strender, slik vi har sett det etter spill fra tankskip. Det er ikke noe grunnlag for å tro at dette skulle føre til skader som varer mer enn noen få år, særlig ikke på en steinete kystlinje som i Finnmark. Den største delen av verdens oljeproduksjon skjer fremdeles på land eller svært nær kysten, hvor oljespill brytes ned langsommere enn i havet, og oljeproduksjon i Barentshavet vil ikke representere en større miljørisiko enn på resten av norsk sokkel, eller i verden forøvrig.

Rask nedbrytning.

Grundige vitenskapelige undersøkelser av områder med naturlig oljeforurensing og områder som har vært utsatt for store utslipp fra oljetankere har ikke påvist varige skader på miljøet. Dette gjelder også utslippet på 85 000 tonn olje etter "Braer" på kysten av Shetland i 1993, der nesten all oljen var brutt ned etter et år. Ny forskning viser at olje brytes ned selv i polare områder med permafrost, og i Barentshavet vil oljen brytes ned omtrent like raskt, selv om temperaturen er lavere enn i Nordsjøen. "Braer"-ulykken viste at en høy bølgeenergi gir en raskere nedbrytning av oljen, og det vil også gjelde i Barentshavet. I endel områder er det påvist en betydelig økning i den biologiske produksjonen, også av fisk, etter utslipp på grunn av den økte næringstilgangen ved nedbrytningen av olje. Også på norsk sokkel ser man effekten av den naturlige næringstilgangen som lekkasje av hydrokarboner representerer.Når det gjelder utslipp av miljøfarlige kjemikalier som brukes under produksjonen, er alle enige om at dette bør være tilnærmet null.

Overvåking.

Skal vi ha petroleumsfrie områder i Barentshavet, må det settes mål som må være basert på strenge vitenskapelige kriterier. Vi må også spørre om petroleumsfrie områder skal være fri for alle menneskelige aktiviteter, også bunntråling, som er meget skadelig for naturen?Vi må da i alle fall ha et overvåkingsprogram som kan skille effekten av oljevirksomheten fra andre typer av påvirkning. Tålegrensen for forskjellige typer av forurensning må fastsettes på et vitenskapelig grunnlag.

Naturlig prosess.

Vår natur er stadig utsatt for forurensning, både fra naturlige prosesser og fra menneskelig påvirkning. Lekkasje av olje og gass fra oljereservoarer er en naturlig geologisk prosess. I Barentshavet har mye olje lekket ut, og det er fremdeles lekkasje til havbunnen noen steder. Utslipp fra menneskelig aktivitet bør reduseres mest mulig, særlig når det gjelder stoffer som ikke allerede finnes i naturen. Mennesket har gjennom all tid påvirket naturen, og særlig i det moderne industrisamfunn er det umulig å unngå det. Vi må imidlertid overvåke vår miljøpåvirkning, og vi trenger en miljøpolitikk som er mer basert på kunnskap og mindre på ideologiske forestillinger om at vi ikke skal tukle med naturen.Det er viktig at politiske beslutninger er basert på saklige og nøytrale faglige råd, og også de institusjoner som gir råd må begrunne sine anbefalinger.