Farlig iver etter organer

Lars Johan Materstvedt og
Johan Hegvik sier at vi har plikt til å donere for å redde folk i nød (Aftenposten 16. mai). De representerer miljøer som helseministeren vil gi fullmakt til
å overprøve pårørende i spørsmål om donasjon. I Tidsskrift for Den norske Lægeforening
(19/2004) ønsker de også å forberede pasienter som fortsatt er i live for donasjon. Et svært tvilsomt virkemiddel, og oppsiktsvekkende når det kommer fra en donoransvarlig lege. Moralske plikter kan likevel ikke pålegges andre på denne måten. Å tilskrive en moralsk plikt sier at å gjøre noe annet er noe man kan klandres for. Ved donasjon er dette langt fra tilfelle; tvert i mot så er det respektabelt ikke å ønske å donere, og å ikke ønske å ta stilling til donasjon.Respekt for dem som tenker annerledes, er en grunnverdi i vårt samfunn. Det er derfor forbausende at de kun ser det som viktig å respektere viljen til å donere - ikke dem som sier nei. Denne selvmotsigelsen er et resultat av at respekten for den avdødes vilje her er et vikarierende argument. Det underliggende argumentet er nytte: At noen dør uten å donere, er sløsing. Og ut fra et nytteperspektiv har de selvsagt rett.Jeg er enig med Truls Zimmer (16. mai) i at det er et godt formål, og at andre syn fortjener respekt. Det bør likevel være tillatt å påpeke negative sider ved donasjon, slik at vi kan velge på best mulig grunnlag. Å tåkelegge med prat om plikt, viser liten respekt for folks evne til å ta egne valg. Materstvedt og Hegvik er likevel følsomme for at de kan misforstås, og sier i Tidsskrift for Den norske Lægeforening (24/2004) at taktiske hensyn må tas slik at folk ikke blir negative til donasjon. Jeg tror at vi bør være informert om alle sider ved donasjon. Ensidig informasjon fra ekspertene tjener bare til å vekke mistanke om en farlig iver etter organer.