Farlige massebetegnelser

Aftenposten har diskutert den beste definisjonen på norske kvinner og menn - pussig nok fremdeles kalt for nordmenn. Det opprinnelige utgangspunktet for debatten var politiets bruk av klassifikasjonen «neger». Jeg har ikke sett at noen har påpekt at politiets definisjon er blitt brukt negativt for dem som den har vært/blir anvendt på. I debatten glemmes det at makten eller myndighetene stadig lager definisjoner som det passer dem for å bruke dem som støtte for aksjoner av forskjellig slag. De bryr seg om språkbruk og det politisk korrekte bare hvis det passer. Når makten opererer får menneskene det gjelder alvorlige problemer. Adolf Hitler definerte tyske jøder som personer hvis besteforeldre var praktiserende jøder, og fulgte tidens tenkning som gjorde religion til rase. Det var en definisjon som la grunnlaget for å starte det verste folkemordet i Europa inntil da.

Samelovens definisjon.

I Norge har man måttet definere hvem som er same for å avgjøre hvem som har rett til å delta i valg til Sametinget. En same er i sameloven definert som en som avgir erklæring om at han eller hun oppfatter seg selv som same, og som enten 1) har samisk som hjemmespråk, eller 2) har eller har hatt forelder, besteforelder eller oldeforelder med samisk som hjemmespråk, eller 3) er barn av en person som står eller har stått i samemanntallet. Denne definisjonen har ingen protestert på. De norske som bor i området og som også har levd lenge i landet, har visstnok ikke protestert de heller. Skulle norske kvinner og menn bli definert etter samme form, ville en norsk person være en som avgir erklæring om at han eller hun oppfatter seg selv som norsk, og som 1) har norsk som hjemmespråk, eller 2) har eller har hatt forelder, besteforeldrer eller oldeforelder med norsk som hjemmespråk, eller c) er barn av person som har eller har hatt norsk statsborgerskap. Denne definisjonen er fruktbar og dokumenterbar, og den fremhever språket som sentralt i den norske masseidentiteten. Virkelig farlige massebetegnelser er slike som fullstendig overhører den enkeltes erklæring om egen opplevelse av tilhørighet og som ellers ikke har noen konkrete begrepskjennetegn. Disse massebetegnelsene finnes stort sett i diktaturer, som i kommunistiske land hvor massebetegnelsene «folkefiende», «klassefiende» og «klasseforræder» ble flittig brukt. Her eksisterer ingen begrepskjennetegn overhodet, det eksisterer bare en folkedomstol eller et vokterråd og deres subjektive, tilfeldige føleri. Konsekvensene for den som ble stemplet var i beste fall utstøtning av fellesskapet og arbeidsleir, i verste fall døden. I den politiske debatten florerer massebetegnelser som anvendes som stempling og forfølgelse av noen eller noe man ikke liker. «Fascist», «nazist», «rasist» er de vanligste her i landet. Ingen spør etter hva de som stemples selv erklærer om sin egen tilhørighet. Disse diskriminerende betegnelsene brukes til å hindre fri meningsutveksling og til å stoppe enhver debatt som nærmer seg store og uløste samfunnsproblemer.

Makten avgjør.

Massebetegnelser har nødvendigvis mange begrepskjennetegn. Enhver definisjon av en masse vil avhenge av hvilke konsekvenser som er ønskelige for den som definerer, enten vedkommende har makt eller ikke. Men makten avgjør spørsmålet uten å spørre om råd når den selv finner tiden inne. I fremtiden vil en norsk person, med den integreringspolitikken vi har, like gjerne kunne være kristen som muslim, hvit som svart, svart eller gul, og kan snakke de forskjelligste hjemmespråk. Men å dømme etter debatten som tidligere har rast i Aftenpostens spalter om Israel, kan personen neppe være jøde. Jeg for min del er stadig mest begeistret for bergensere med bergensk som hjemmespråk. Men det har ingen konsekvenser for andre.