Fattigdomsdebatten. Aftenpostens fokusering på fattigdom startet med en god og grundig diskusjon fra forfatter og Civita-engasjerte Lars Fr. H. Svendsen 10. juli. Men når han konkluderer med at vi ikke har fattigdom av betydning i Norge, tar han feil. Han har rett i at den offisielle fattigdomsdefinisjonen omfatter en stor gruppe folk som ikke er fattige fordi de mer eller mindre selvvalgt jobber lite eller for lav lønn. Det kan være enslige med strøjobber eller familier med en lav inntekt. De prioriterer ofte andre verdier enn inntekt og ser ikke på seg selv som fattige.Den andre store og langt viktigere gruppen fattige er sosialklientene. De befinner seg langt fra gjennomsnittsnordmannen. De kan ikke eie noe av salgsverdi, og de får i gjennomsnitt 7100 kroner i måneden i sosialhjelp, 3100 kroner til bolig og 4000 kroner til livsopphold, i alt 85 200 kroner i året. Etter min erfaring som praktiserende lege er sosialhjelpen til livsopphold heller gått ned enn økt i mange år. Sosialklientene er den gruppen Regjeringen bør heve ut av fattigdommen. Å øke sosialhjelpen til laveste fattigdomssats på 101 000 kroner (OECD-skalaen) vil koste ca. 650 millioner kroner i året. Det kan knapt kalles dyrt.
Politisk prioritering.
Denne fattigdomsgrensen er streng. Hvis gjennomsnitts sosialhjelp til livsopphold og bolig økes til den romsligste fattigdomsgrensen på 145 000 kroner i året (EU-skalaen), vil dette koste 3,8 milliarder kroner i året.Men da blir sosialhjelpen bedre enn minstepensjonen og de laveste tilleggspensjonene, slik at de også bør økes. Alt dette kan komme til å koste over ti milliarder kr i året, og det betyr politisk prioritering. Fattigdomsdebatten. Lars Fr. H. Svendsen forsøker i kronikken "Mytene om fattigdom i Norge" i Aftenposten 10. juli å avvikle forestillingen om at noen er fattige i Norge.Siktemålet til prosjektlederen i Civita er naturligvis å detronisere utjevningstanken i velgerbefolkningen Norge, for så å åpne døren for en nattvekterstat der den sterkestes rett råder. Svendsen ønsker med andre ord å trekke stigen opp etter seg og sine.
Ikke like sjanser.
I nettpraten skinner da også hans darwinistiske syn gjennom når han skriver at "vi har en tendens til å skli fra tanken om like muligheter til forestillingen om like resultater, og da er vi etter min mening ut på ville veier". Men det er jo dette utjevning handler om, Svendsen.For vi har ikke like sjanser fra vi blir født, slik Svendsen tror. Heller ikke i Norge. Forskning fra Whitehall-undersøkelsene i England og frem til i dag, viser at sykdom, fattigdom og trygdekarrièrer arves.
Rikdom arves.
Som Magne Flemmen viste i sin kronikk i Aftenposten 11. juni, arves på den annen side rikdommen. Norsk utdanningsforskning viser også at de lønnsomme akademiske karrièrer arves. Juristbarn blir jurister osv. Svendsens fremstilling om at fattigdommen i Norge er en myte, må derfor ikke oppfattes som en virkelighetsavbildning begått av en vitenskapsmann.
Gir størst uttelling.
Følger en Civita-prosjektlederens tankegods til sin ytterste konsekvens, skal det også være slik at samfunnsressurser skal fordeles der de gir størst uttelling. Det innebærer for eksempel at velferds- og helsemidler bare skal gå til de velutdannede og høytlønned, siden disse i høyest grad etterlever helseinformasjon.Vil vi ha en slik politikk?
Kommentarer