Hindrer debatt. Filosof Lars Fr. H. Svendsen fra den konservative tenketanken Civita vil avlive «mytene om fattigdom». I en kronikk i Aftenposten 10. juli skriver han at fattigdom er langt mindre utbredt i Norge enn det mange vil ha det til.

Fattigdom er ganske riktig et mindre alvorlig problem i Norge enn i mange andre land. Det vil også være konklusjonen til den jevne TV-seer etter en kveld med nyhetssendinger.

Er hensikten til Svendsen å slå inn vidåpne dører? Eller er det å hindre en debatt om ulikhet og urettferdighet i Norge gjennom å marginalisere fenomenet? Vi mener det finnes gode grunner til å fokusere på fordelingen av goder også i velstående samfunn som Norge.

Barn og foreldre.

En rettferdig fordeling av samfunnets goder og posisjoner var et sentralt mål i utviklingen av den norske velferdsstaten. En viktig side ved fordelingen var at adgangen til posisjoner ikke skulle forhindres av økonomiske eller sosiale barrièrer. De som var født inn i fattige familier, skulle ikke trenge å følge sine foreldre inn i fattigdommen, og motsatt.

Slike mål har bred politisk støtte i dagens Norge. Det er riktignok vanskelig å tenke seg et samfunn hvor rike barn ikke har større sjanse til å bli rike, enn barn oppvokst i fattige familier – og omvendt. Derfor er det vanskelig å vurdere om et bestemt nivå av sosial arv er akseptabelt. Det blir mer et politisk spørsmål om nivået på sosial og økonomisk utjevning.

Like muligheter?

Den norske politiske debatten preges imidlertid av en rekke forestillinger og myter. Én er at velferdsstaten i hovedsak gir alle like muligheter. En annen er at utviklingen går i riktig retning, slik at stadig færre i samfunnet faller utenfor. En tredje forestilling er at uhell og tilfeldigheter kan forklare hvorfor noen faller utenfor.

Det skaper et inntrykk av at sosial ulikhet og urettferdighet bare finnes utenfor landets grenser, og at utfordringen i den norske velferdsstaten er begrenset til å finne tekniske løsninger for det lille mindretallet som faller utenfor.

Klart mønster.

Vi har studert utviklingen i betydningen av familieøkonomi for fire typer vanskelige livssituasjoner blant 20-åringer: Å motta sosialhjelp, å være arbeidsløs, ikke å fullføre videregående skole og å bli mor som tenåring. Dataene omfatter alle 20-åringer 1975-2005, fra 1992 for sosialhjelp og arbeidsløshet.

Vi ser et klart mønster. Jo fattigere foreldre, desto større risiko for å havne i alle disse formene for vanskelige livssituasjoner. Det er ikke én gruppe «fattige» som skiller seg ut fra resten.

Hovedtendensen er at risikoen for å oppleve problemer avtar jevnt med foreldreinntekt. Barn fra familier med gjennomsnittsinntekt har en klart lavere risiko for å komme i vanskelige livssituasjoner, enn barn fra den fattigste tiendedelen av familiene.

Større risiko.

Samtidig har de en klart større risiko for å havne i uføre enn barn fra den rikeste tiendedelen. I hele perioden var mellom 20 og 25 prosent av den fattigste tiendedelen av befolkningen sosialklienter som 20-åringer.

Vi fant ingen tendenser til mindre ulikhet over tid. Foreldrenes inntekt har en stabil eller økende betydning. Økningen er tydeligst når det gjelder å bli mottager av sosialhjelp, som må være den mest problematiske av de livssituasjonene vi har studert.

Inntekt betyr noe.

Resultatene viser at målet om en mer rettferdig fordeling av samfunnets goder og posisjoner ikke er realisert. Betydningen av foreldreøkonomi er ikke gradvis redusert. Det er en klar og systematisk sammenheng mellom det å ha foreldre med lav inntekt og risikoen for å komme i vanskelige livssituasjoner.

Dette blir spesielt tydelig hvis man også trekker inn den andre enden av samfunnshierarkiet. Betydningen av foreldrenes inntekt for å få høyere utdanning har økt.

Mangel på innsikt.

Politikerne mangler ikke bare virkemidler, men også nødvendig innsikt for å bøte på disse systematiske ulikhetene. De politiske prioriteringene påvirkes av forestillingene og mytene om at alle har like muligheter i den norske velferdsstaten. Politikernes tiltak mot ulikhet dreier seg i hovedsak om at en liten gruppe av fattige skal løftes ut av fattigdommen.

Å utrydde fattigdom var en kampsak for begge regjeringsalternativene ved forrige stortingsvalg. Debatten dreier mye om hvordan man skal dempe symptomene: Hvor mye skal de «fattige» få av overføringer?

Forenklende forskning.

Den sterke politiske interessen for fattigdom medvirker også til at forskningen blir tiltaksorientert. For det første gjelder det å identifisere en gruppe av fattige. For det andre skal det utvikles tiltak rettet mot denne gruppen. At samfunnsforskning brukes til utvikling av praktiske tiltak, er selvsagt positivt.

Det kan også spørres om ikke forskningen har gitt et forenklet og til dels stigmatiserende bilde av «de fattige» i Norge. Det har vært mye fokus på konsekvenser av fattigdom, som at fattige familier har færre forbruksgoder enn andre, og at de ikke kan delta i alle former for sosiale aktiviteter. Vår forskning tyder på at det er langt alvorligere langtidsvirkninger av å vokse opp i lavinntektsfamilier.

Dessuten lar det seg ikke gjøre å skille ut én gruppe av fattige som skiller seg kvalitativt fra de resterende ikke-fattige. Hvis «de fattige» blir oppfattet som en gruppe, og ikke en statistisk konstruksjon, vil det kunne bidra til å tildekke hvordan belønningsprosesser virker i vårt samfunn.

Bekvem fattigdom.

For politikere kan begrepet fattigdom være bekvemt. Det er mulig å erkjenne at vi har et samfunnsmessig fordelingsproblem, men samtidig begrense problemets omfang til en liten minoritet av «fattige».

Dersom problemet heller ligger i en systematisk sammenheng mellom foreldrenes ressurser og hva den enkelte oppnår av goder og besvær, blir problemet langt mer omfattende – og vanskeligere å løse.

Spesielt problematisk blir det når slike systematiske ulikheter ikke reduseres over tid, samtidig som akkurat dét er målet for samfunnsutviklingen.