Nettprat: Carl I. Hagen svarte leserne om finanskrisen.

Det har rådet stor forvirring og blitt fremmet mange synspunkter på årsakene til finanskrisen.

Jo mer jeg leser, jo mer sikker er jeg på at de amerikanske myndigheter har et hovedansvar, ikke markedskreftene. Problemet i USA er ikke at markedet har vært «helt fritt» eller «uregulert», slik politikere på venstresiden har hevdet, men i stedet nyere tids lovgivning, myndighetsutøvelse fra regjering og sentralbank.

USA er regulert.

USA har et sett med regler og tilsyn av finansnæringen. Det er tusener av sider med reguleringer og over 12000 mennesker på føderalt nivå som arbeider på heltid med å regulere det amerikanske finansmarkedet.

Reguleringsoppgavene er delt mellom blant annet Securities and Exchange Commission som er tilsynet for verdipapirhandelen, Federal Reserve som holder styr med forretningsbankene, og Finansdepartementet. I tillegg statlige tilsynsorganer som skal sikre at bankene, i tillegg til vanlig bankvirksomhet, også oppfyller sosialpolitiske målsetninger bestemt av myndighetene. I Norge sikres en sosial boligpolitikk gjennom Husbanken og statlig bostøtte.

I USA tvang myndighetene bankene til å gjøre dette for egen regning og risiko. Kongressen ønsket at minoritetsgrupper skulle eie egen bolig uavhengig av inntekt, formue, kreditthistorie og jobbsituasjon. Denne boligpolitikken ble lettere pga. pengepolitikken.

Feilslått pengepolitikk.

Fra tidligere sentralbanksjef Alan Greenspan overtok stillingen i 1987, har sentralbanken tilført markedet store mengder med nye penger samtidig med lav rente altfor lenge. Pengemengden ble nesten tredoblet fra 1987 til 2006. Hoveddelen av disse nye pengene, eller kreditten, fant sin vei inn i finansmarkedet, spesielt det amerikanske boligmarkedet.

Når man tilfører markedet enorme mengder med billig kreditt, burde det ikke overraske noen at finans- og boligmarkedet blir overopphetet.

Clintons boligpolitikk.

Under Bill Clintons regjeringstid førte amerikanske myndigheter en svært aggressiv politikk overfor de private bankene for å få dem til å låne ut penger til boligkjøpere med lav kredittverdighet. Clinton-administrasjonen brukte en kombinasjon av trusler og gulrøtter for å få de amerikanske bankene til å låne ut penger, spesielt til minoritetsgrupper med lav inntekt og liten formue. Dette er blitt gjort med hjemmel i føderale lover, heriblant Community Reinvestment Act, Home Mortgage Disclosure Act og Federal Housing Enterprises Financial Safety and Soundness Act.

Fannie Mae og Freddie Mac.

I USA hadde man de nå så kjente, gigantiske og halvstatlige boligfinansieringsselskapene Fannie Mae og Freddie Mac. Begge ble opprettet av de føderale myndighetene, begge ble av staten gitt fordeler som undergravde konkurransen i boligfinansieringsmarkedet, og begge ble på 90-tallet oppfordret av myndighetene til å overta «subprime»-lånene ved å kjøpe og garantere for disse.

Flere økonomer advarte lenge mot risikoen knyttet til Fannie Mae og Freddie Mac, men de talte for døve ører hos myndighetene. Clintons boligminister Andrew Cuomo reduserte egenkapitalkravet for Freddie og Fannie fra 10 prosent for banker til kun 2,5 prosent. Disse to kunne da firedoble sine lån og garantier over natten med samme egenkapital. Disse hadde implisitt statsgaranti og kunne således underby sine konkurrenter, og markedsandelen vokste.

Overføre kontrollen.

I 2003 forsøkte president Bush å overføre kontrollmyndigheten over Freddie og Fannie til en ny reguleringsinstans/tilsyn under USAs finansdepartement, men ble nedstemt av det demokratiske flertallet i Kongressen.

Det var også Clinton som undertegnet opphevelsen av Glass-Steagall-loven. Det ble da adgang for investeringsbanker til å bli børsnotert og å kjøpe andre banker med innlån. Det hadde vært forbudt for å hindre folk i å tro at en spekulativ investeringsbank hadde innskudd og soliditet.

Clintons lovendring åpnet for det som senere endte i konkursen til Lehman Brothers og at Bearn Stearns ble overtatt, med mer. En medvirkende årsak til deler av finanskrisen mener mange.

Løssluppen utlånspraksis.

En kombinasjon av kongresspolitikere (spesielt demokrater), akademikere, sosiale aktivistgrupper, reguleringsinstanser og Clintonregjeringen tvang de private bankene til å fire på sine utlånskriterier. Målet var å øke andelen som eide egen bolig, spesielt blant afroamerikanere og latinoer.

Banker ble pålagt å gi såkalte subprimelån til låntagere uten egenkapital. Nektet de, fulgte beskyldninger om diskriminering, bøter og trusler om søksmål.

Ninjas ble et kallenavn på mange av de nye kundene med lav kredittverdighet: «No income, no job, no assets» (personer uten inntekt, uten jobb og uten eiendeler). Så lenge sentralbanken førte en ekspansiv pengepolitikk, var det få problemer knyttet til subprimelånene. Da bremsene kom i 2006, begynte disse lån å forfalle i stor skala. Det utløste subprimekrisen og så en omfattende global finanskrise.

Tidligere styringssvikt.

Også tidligere finanskriser og økonomisk nedgang har vært forårsaket av uklok økonomisk politikk fra myndighetene, både i Norge og i USA. Det klassiske eksemplet er den store depresjonen på 30-tallet.

Politikken som ble ført under Hoover og Roosevelt var mildt sagt skadelig for den amerikanske økonomien, noe som forklarer hvorfor depresjonen ikke tok slutt før USA gikk inn i annen verdenskrig.

Et eksempel på feilslått myndighetsutøvelse er den norske boblen og krisen på 80-tallet forårsaket av en feilslått penge- og kredittpolitikk. I 1983 fjernet Willoch-regjeringen mengdereguleringene på bankutlån, men presset av Gro Harlem Brundtland, Kjell Magne Bondevik og Johan J. Jakobsen opprettholdt de en politisk styrt for lav rente.

Frps penge- og kredittpolitikk.

Som medlem av finanskomiteen foreslo jeg at Norges Bank skulle styre renten etter en inflasjonsmålsetting. Vi behandlet ny lov om Norges Bank i 1983, men tapte inntil Jens Stoltenberg gjennomførte forslaget i sin første regjeringsperiode.

Den politikken som Kåre Willoch, mot bedre vitende, førte på slutten av sin regjeringstid, skapte en voldsom pengemengdevekst og overoppheting av finans- og boligmarkedet. Frp og jeg bidro til liberaliseringen etter krisen og opprettelse av tilsyn med generelle og sunne kjøreregler for banknæringen. Frp og jeg er med andre ord tilhengere av den penge- og kredittpolitikken og det liberale reguleringsregimet vi har i vårt eget land.

Jeg mener allikevel at det nå vil være klokt å iverksette en evaluering av det norske systemet, da det ble nødvendig med en krisepakke, noe som burde vært unødvendig i et godt reguleringsregime.

Nettprat: Carl I. Hagen svarte leserne om finanskrisen.