Finnes det farlig kunst i Norge?

NÅ SYNES JEG ikke at landets mektigste kulturperson er den rette til å svare på hvorvidt og hvor det eventuelt eksisterer "farlig" kunst i dette landet. Tvert imot. Men det var tydeligvis det han hadde satt seg fore da han snakket på Norsk kulturråds årskonferanse 2008 i Oslo i går. Paradoksalt nok holdt han faktisk årskonferansens skarpeste enkeltforedrag om sitt tema.For Giske har helt rett når han påpeker at de fleste i dag bare gjesper av seksuelle, politiske og andre overlagte, kalkulerte "provokasjoner" som innimellom kommer også fra norske kunstnere. Han har like rett i at det burde være mer enn nok å ta tak i av det som virkelig er farlig å røre ved og som kan ryste samfunnet.

Rasisme og materialisme.

Ja, hvor er den kunsten som tar et oppgjør med den kriblende rasismen i samfunnet? Hvor er den som tematiserer den selvgode materialismen som medfører 40 000 barnedødsfall i verden hver eneste dag? spurte Giske. Det er gode spørsmål.Like produktivt er det å spørre seg hvorvidt det er mulig å kombinere ønsket om farlig kunst som kan endre og sette noe i bevegelse, med det faktum at kunsten og kunstnerne i Norge stort sett er betalt av makthaverne selv. Det er jo en høyst aktuell problemstilling i et land der bare de statlige kulturbudsjettene har økt med to milliarder på tre år.Gjør dette kunsten mindre fri og mer avhengig av for eksempel politikkens upålitelige konjunkturer? Jeg vil svare ja. Giske vil svare nei, og si tvert imot: Disse enorme midlene gir mange nettopp frihet og mulighet til å realisere sine prosjekter.I en debatt med det største panel jeg har sett noen gang (ni personer), kom rektor Mikkel Bogh ved det danske kunstakademiet inn på at vi står overfor et provokasjonens og farlighetens paradoks: Hvis det er riktig at samfunnet blir stadig mer tolerant, mister kunsten en eksistensberettigelse, det blir vanskeligere å være grenseoverskridende. Overskridelsene er det nå så ymse med uansett, skal vi tro Anne-Britt Gran fra Handelshøyskolen BI. Som medlem av Norsk kulturråds scenekunstutvalg har hun lest et tusentall søknader, og det som slår henne, er en grenseløs konvensjonalitet og et påfallende fravær i kunstprosjektene: Fravær av internasjonale kriser, av klimaproblemer, av religionens tilbakekomst, av teknologisk utvikling.Forfatteren Erling Kittelsen har et poeng når han protesterer mot dette idealet ved å si at forfattere som skriver om for eksempel realøkonomi, ikke blir tatt på alvor. De som tar opp slike temaer, blir gjerne latterliggjort eller tiet i hel.Den dominerende kunst i dag forholder seg i for høy grad til interne problemstillinger, insisterte likevel Gran. Og kunsten blir først potent når den intervenerer i andre samfunnssektorer. Morten Traaviks prosjekt Miss Landmine, som også ble vist i går, ble brukt som eksempel på dette. (Men en hvilken som helst virkelig landmine er farligere.)

Fra kunst til politikk.

Vinduet-redaktør Audun Vinger viste et annet eksempel på samme tanke: Forfatteren Stig Sæterbakken har skrevet bøker egnet til å provosere i årevis. Det har gått veldig greit. Først da han i virkelighetens medieverden inviterte en nazist til å snakke om sannhet, fikk det følger for ham. Først da han forlot kunsten, ble noe virkelig farlig.