USANT BILDE. Kronikken 18. mars "Jeg er bekymret for Norge" av Tore Kjeilen gjør meg bekymret. Kjeilens kronikk tegner et usant bilde av to verdisystemer som står mot hverandre. Det er usant fordi hverken muslimer eller nordmenn av annen religiøs/ikke religiøs tilknytning har et enhetlig verdisyn. Det finnes ikke et stabilt stykke Norge, som nå er i ferd med å ødelegges av et stabilt stykke islam. Virkeligheten er mer komplisert: Graden av religiøsitet, moralske forskjeller, politiske interesser og idéer om hva et godt liv er, går på tvers av trosgrenser.
Islamismen og muslim på Grønland.
Islamistisk ideologi bør ikke behandles naivt. Ideologier av denne art bør følges nøye, og det vil være en hjelp for de muslimske menighetene i Norge om det var tydelige forbud mot formidling av lite reformvennlig politisert islam. Det er også viktig å fange opp hvorfor og hvordan slike strømninger sprer seg i Europa. Å sause frykten for islamisme sammen med hverdagsopplevelser fra bydelen Grønland i Oslo, slik Kjeilen gjør, skaper imidlertid et fullstendig feilaktig bilde av bydelen. Det er forskjeller på dogmer, ulike ideologier og folk flest. Kjeilen spør om vi alle må ha studert antropologi for å klare oss i fremtidens Norge. Nei, poenget er ikke at vi behøver å besitte kunnskap om alle slags varianter av å være muslim. Poenget er å vite at det er mange måter å være muslim på.Dersom nordmenn hadde utgjort en minoritetsgruppe i Malaysia, slik som pakistanere er her, ville det vært synd om all kunnskapen om oss i det malaysiske samfunn hadde vært basert på kunnskap om normativ kristendom, eller amerikanske kristenfundamentalister.
Lite liberale humanister.
Grunnen til at Kjeilens kronikk skremmer meg, er at den ikke definerer hva som skremmer ham og derfor blir stående som et bidrag til å skape en diffus stemning av frykt. Det eneste Kjeilen konkretiserer, er mengden av muslimer, og her refererer han en hypotese som til stadighet avvises av Statistisk sentralbyrå: Om noen generasjoner er muslimer i flertall i Norge (det er anslått at det om 50 år kan være 17 % muslimer i Norge). Det andre Kjeilen er redd for, er at nordmenn skal miste kontrollen over sine verdier. Institusjonene i det norske samfunnet, som skole, rettsvesen, politiske institusjoner og omsorgsinstitusjoner, er på ingen måte truet av anti-demokratiske verdier. En måte å få kontroll på er ifølge Kjeilen å forhindre at "muslimer fritt får diskutere islam og muslimske kulturer". Han minner her om Hirsi Ali, hvis bok nylig ble lansert i Norge. Hun roser Vestens liberalisme samtidig som hun lanserer autoritære lovforslag for å redde muslimene. Hun etterlyser en Voltaire i islam samtidig som hun vil kneble ytringsfriheten gjennom forbud mot bruk av annet morsmål enn nederlandsk i det offentlige rom. Felles for Kjeilen og Hirsi Alis stemme er at de representerer en form for integrasjonstankegang som blir mer og mer totalitær.
Tikkende bomber.
Det er lettere å integrere "et fargerikt fellesskap" enn tikkende bomber.Innvandrere, flyktninger, deres barn og barnebarn opplever med rette at integrasjonsdebattene er rettet mot dem. Når man blir beskrevet som tikkende bomber, kan det hende lysten til å integreres blir mindre. En gjennomgang av norsk innvandringsdebatt viser endringer i synet på hva integrasjon er. 1970- og 80-tallet var preget av synet på innvandringen som en ressurs for Norge, og begreper som det fargerike fellesskap ble etablert. 1990-årene har hatt en langt mer problemorientert innvandringsdebatt med fokus på skautbruk, tvangsekteskap, imamenes rolle og terror. Integrasjonsprosesser handler lite om å tillegge det norske en ressurs, og mye om konflikter. Poenget her er at det i liten grad er norske muslimer som har forandret seg og dermed gitt begrunnelse for endret språkbruk og politisk vinkling. Det er den globale politiske situasjonen som har forandret seg. Og med den er muslimer blitt definert som integrasjonens største utfordring.
Kommentarer