Debatten om organdonasjon preges av et typisk katolsk og luthersk dogme, der kroppen og sjelen er adskilt. Det følger at når sjelen dør er kroppen overflødig og organene kan benyttes av en annen. Ikke alle mennesker i Norge har et slikt livssyn. For disse er sjelen og kroppen ett der det ene ikke kan dø uten det andre, og det vil være vanskelig å motta eller å gi organer.Tilgangen til donorer er, tragisk nok, styrt av andres dødsfall. Ulykkesaspektet som ofte er til stede, gjør det viktig at man tar stilling til slike ting på forhånd for å unngå unødig stort press på pårørende. Organdonasjon må selvsagt fortsatt være noe man aktivt registrerer seg for. Å gjøre ordningen motsatt, er på linje med reservasjon mot reklame: om du ikke sier i fra, er du en mulig kandidat. Vi skal ikke havne i situasjoner der man tar organer fra en avdød eller døende som ikke hadde ønsket det.
Kommentarer