I mitt innlegg (Aftenposten 15. januar) stilte jeg noen betimelige moralfilosofiske spørsmål om medienes behandling av flomkatastrofen i Sør-Asia. Mediene regisserer den moderne bevissthet. Gjøres det godt eller dårlig? Andrew P. Skoglund svarer allerede 17.1. Han virker forbausende aggressiv og leser inn i mitt innlegg arroganse og forakt. Følgelig synes han å bekrefte at ord i mediene skaper følelsesmessige reaksjoner, men ikke nødvendigvis de som er intendert. Min kritikk svarer han ikke på. Mediene bør etter min mening ikke dekke katastrofer på samme måte som de dekker valg og store sportsbegivenheter. Å fremkalle nasjonal sorg av en slik dimensjon som her ble gjort er noe som minner mer om en krigstilstand enn om en hjelpetilstand. Spesielt ubehagelig ble dette fordi en underliggende rasisme var synlig. Man trodde i utgangspunkt at ca. 1500 norske kvinner og menn var omkommet. Når det ikke er norske med, kommer det bare små notiser ved store katastrofer. De permanente katastrofene får omtrent ikke omtale.Selv om mange er dårlige i naturfag her i landet, tror jeg at de fleste har hørt om flodbølger. At man nå bruker et japansk ord, tsunami, endrer ikke bølgen. Jeg er oppvokst på Vestlandet og vant med uvær, det blåste orkaner allerede i min barndom. Man forstår ikke vær, man opplever det.
Uoverkommelige farer.
Depresjon er ifølge WHO den fjerde livstruende sykdommen globalt sett allerede i dag. I 2020 regner organisasjonen med at den er på annenplass. Depresjoner skapes av overveldende, negative, følelsesmessige belastninger som ikke blir erkjent. Diffus angst oppstår ved forestillingen om uoverkommelige farer. Pengeinnsamlinger redder ikke mennesker fra depresjon eller gir trøst i reell sorg. De kan avhjelpe den dårlige samvittigheten som også oppsto hos mange fordi de og deres nærmeste ikke var ofre. Jeg har den tillit til mine medmennesker at de også kan være gavmilde uten at de må bli depressive og sentimentale først. Sørgemassen er i ferd med å få en renessanse i det norske samfunn. Man er nylig begynt å feire Halloween. Man sørger annerledes idag enn for noen tiår siden. Det kan henge sammen med at mediene får flere programmer ut av sorg enn av glede. Mediene kan ikke skape glade masser. Når mennesker er glade forholder de seg til hverandre i det nære, slår av TV og leser ikke aviser. En kunstig konsentrasjon om sorg betyr noe for samfunnsutviklingen. Norsk u-hjelp ble evaluert i et verk fra Fagbokforlaget for ikke så lenge siden. Resultatene er på ingen måte overbevisende. Norsk hjelpevirksomhet trenger også evaluering. Penger i seg selv skaper ikke kvalitet, eller redder liv. Spesielt ikke når de settes inn i samfunn hvor korrupsjon florerer, hvor kasteskiller og hierarkier styrer samfunnslivet, borgerkrigstilstander herjer, og utenlandske operatører blir konkurrenter til landenes myndigheter. Hvem har makten på stedet der nøden skal avhjelpes? I hvert fall ikke Jan Reinås. Jeg har for min del har alltid visst at vi mennesker er i samme båt. Jeg trenger hverken en flodbølge, media, kjendiser eller katastrofer for å huske det.
