For barnas skyld

VI ER ET PAR rundt 40 som skriver til deg i fellesskap. Da vi giftet oss for snart femten år siden, var vi begge sikre på at ekteskapet skulle vare livet ut. Men med årene har mye forandret seg. Sakte, men sikkert har vi utviklet oss i ulike retninger. I perioder har dette ført til mange problemer og konflikter mellom oss, og flere ganger har vi vært på nippet til å gi opp. Men hver gang det har tårnet seg opp, har vi valgt å prøve litt til. Vi har tross alt vært glad i hverandre, og vi har hatt barna å ta hensyn til – en gutt og to jenter i alderen 9 til 16 år.

I de siste årene har vi vel begge forsont oss med tingenes tilstand. I alle fall krangler vi ikke lenger, og vi er stort sett gode venner. Men vi er heller ikke noe mer enn det. Vi bryr oss om hverandre, uten at vi er kjærester. Og det er ingen grunn til å tro at dette vil endre seg. For vi har virkelig prøvd å finne tilbake til kjærligheten, blant annet gjennom familieterapi, men har innsett at det stadiet definitivt er forbi.

Selv om det føles trist, er det likevel ikke verre enn at vi fint kan leve slik en del år til – til ungene blir store. På mange måter har vi det godt sammen, og mye å glede oss over. Likevel er det ikke tvil om at vi nå holder sammen mest for barnas skyld. Vi er engstelige for hvordan de vil takle et brudd, og hvordan det vil påvirke livet deres videre. Kanskje vil de klare seg bra, men et brudd er like fullt ikke noe de ønsker. Og er det da riktig av oss å påtvinge dem den skuffelsen og sorgen et brudd uansett ville ført med seg, bare for at vi skal få det litt bedre hver for oss? Vi skulle gjerne hørt dine tanker om dette.

SVAR:

Engstelsen for hva et samlivsbrudd kan føre med seg for barna, er det mange foreldrepar som kjenner på. Og mange velger – som dere, å holde sammen på grunn av barna. Forståelig nok. De er tross alt det aller kjæreste foreldre har. Og man vil nødig påføre dem skuffelser og sorger, eller gjøre livet vanskelig for dem. Men trenger et samlivsbrudd nødvendigvis å føre med seg så mye negativt?

La oss først, helt kort, se på hvordan «skilsmissebarn» generelt har det: De aller fleste – omkring åtte av ti – klarer seg bra. Det vil si at de ikke får spesielle problemer som følge av at foreldrene skiller lag. Samtidig vet vi at risikoen for å utvikle forskjellige typer psykiske og sosiale problemer, er høyere blant barn fra oppløste hjem enn blant andre barn. Så de som først sliter med en eller annen type problemer, kommer uforholdsmessig ofte fra oppløste hjem. Og den økte risikoen bærer de med seg – statistisk sett, langt inn i voksen alder. Blant annet i form av økt risiko for selv å bli skilt, og for å utvikle psykiske problemer.

Unngå konflikt.

Hvordan det går i det enkelte tilfelle, beror selvsagt på en rekke faktorer, og det er ikke mulig å komme inn på alle disse her. Men i deres situasjon vil jeg særlig trekke frem ett moment; nemlig at dere fremstår som så samkjørt og enig. På den ene siden er dette en ubetinget fordel dersom dere skulle velge å skille lag. Vi vet nemlig at den enkeltfaktoren som har størst negativ effekt på barna etter et samlivsbrudd, er samarbeidsklimaet mellom foreldrene. Så hvis dere går fra hverandre og fortsatt klarer å samarbeide godt, vil det sannsynligvis gå bra med barna. Hvis dere derimot skulle utvikle langvarige og uforsonlige konflikter, ville ikke det være særlig bra for dem.

På den annen side er det også slik at barn ofte vil ha vanskelig for å forstå og forsone seg med at foreldrene flytter fra hverandre, dersom mor og far ikke har hatt åpenbare krangler og problemer før bruddet. Og det kan fort bli situasjonen i deres tilfelle, dersom et brudd skulle bli aktuelt. I så fall bør dere bruke mye tid på å snakke med barna om situasjonen, både før og etter at dere eventuelt velger å avslutte forholdet.

Det går over.

Det gode samarbeidsklimaet mellom dere er altså både en styrke og en utfordring ved et mulig brudd. Det mest sannsynlige scenariet, slik jeg ser det, ville være at barna ble svært skuffet og lei seg umiddelbart, men at de trolig ville finne seg bra til rette etter en tid. Og at de ville komme i den gruppen som klarer seg bra.

Hvis dere virkelig vurderer om dere skal fortsette å holde sammen av hensyn til barna, kan det kanskje også være av betydning å vite at barnas alder vanligvis ikke er avgjørende for hvordan de takler et brudd. Selv voksne barn opplever ofte en stor sorg dersom foreldrene går fra hverandre. Så om dere tenker at samlivet ikke er liv laga, og at dere før eller siden vil flytte fra hverandre, er det ikke sikkert at det gjør saken bedre om dere utsetter bruddet. Hverken for dere selv eller barna.

Faren ved å utsette et uunngåelig brudd er at det kan skje ting i «ventetiden» som gjør situasjonen mer uforutsigbar og ukontrollerbar. Og som kan medføre et mer opprivende og vondt brudd til slutt. Det typiske er at en av partene treffer en annen, og at bruddet tvinger seg frem av den grunn. Slike brudd blir sjelden enkle eller konstruktive, uansett hvor platonisk og avklart parforholdet var i utgangspunktet. Så når dere skriver at dere «fint kan leve slik en del år til – til ungene blir store», lurer jeg på om dere har tenkt igjennom denne situasjonen? Og mer generelt: vil det virkelig være så lett for dere å legge kjærligheten på vent i mange år fremover?

Vurder grundig.

Min erfaring tilsier at det ikke er så lett, og at situasjonen fort kan forandre seg til det verre, men sjelden til det bedre. I hvert fall er det viktig at dere tenker nøye igjennom hva som skal til for at dere skal kunne opprettholde et godt forhold fremover. Og at dere blir enige om klare regler og forventninger til hverandre. For det er kanskje ikke så realistisk å tro at alt vil fortsette på samme måte som nå, helt til dere en gang i fremtiden i fellesskap og fordragelighet blir enige om å flytte fra hverandre. Lykke til i alle fall, begge to!