For døve ører

Hva skulle vi nå der? Mer om det senere. Først noen ord om en fæl nyhet fra en tid tilbake: Det viser seg at mange av de nye kulturhusene som er bygget rundt omkring i landet, ikke har akustikk verken for korps eller kor eller klassisk musikk.

Altså: De er ikke bygget for å klinge sånn som vi mennesker og instrumentene våre klinger, når vi ikke trenger hverken mikrofoner eller forsterkning. Nybyggene er nemlig konstruert for å ta imot musikk som i utgangspunktet vil ha døde rom, som man så kan fylle med alt som trengs for å skape den perfekte kunstige populær-akustikken.

Ikke bare dét, kammermusikere forteller at når de så ber om å få arrangere konserten sin der de fant sted før - som like gjerne kan være i biblioteket som i kirken - så får de ikke lov. Nei, for kulturhuset må jo brukes, ikke sant, og her skal de inn i statistikkene for «flerbruk», ett av de argumentene som gjaldt for i det hele tatt å få bygget kulturhus.

Velger bort levende akustikk

Her har vi gått og gledet oss over jubelen fra for eksempel kulturhuset Kilden i Kristiansand; fantastisk akustikk! Og tenkt at verden går da fremover; nå har vi akustikere og arkitekter som vet hva de gjør, og kan unngå fadesene. I stedet fortelles det om det ene kulturhuset etter det andre, der de ansvarlige med åpne øyne har valgt bort den levende akustikken, til fordel for miksepultene, og det kunne faktisk gjøre noen av oss nokså sinte, om vi bare orker.

Da må vi i såfall alltid først skynde oss å bedyre at det ikke handler om motstand mot populærsjangrene; for økt respekt for hverandres uttrykk er faktisk et særtrekk i musikklivet i dag. Samtidig er det kommersielle trykket nå så stort, at «det som selger», det som det store publikummet vil ha, ofte får forrang også i fora som er ment å sikre kunstuttrykkene i det utvidete kulturbegrep. Politikere og byråkrater har rett og slett en overdreven tro på at økte kulturbudsjetter og oppfordring til mangfold er nok.

Gremmes

Men sånn er det jo ikke i virkelighetens verden. Det vet vi som jobber med «upopulære» sjangre, og derfor gremmes vi når viktige institusjoner som Rikskonsertene og Musikkinformasjonssentret/mic dekonstrueres,

uten annen sikkerhet for fremtiden enn troen på lokale arrangørers gode vilje, og insisteringen på at partiturmusikk og populærmusikk må samorganiseres og danse sammen, om de har aldri så mye behov for forskjellige trinn.

På denne bakgrunn blir «nyheten» om alle kulturhusene som er bygget uten tanke for en gjestende mesterpianist, eller en lokal strykekvartett, nesten ikke til å bære. Kan du forestille deg hvordan det er å stå i et dødt rom og slå an en streng? Eller å sitte der som lytter?

Og da er jeg fremme ved lysningen i skogen. «Sti for øyet» heter en liten Harald Sverdrup-festival i Stokke. Heldigvis funket ikke lydanlegget. De modige stemmene, som leste dikt, eller sang solo, måtte bære på egen hånd. Det gikk fint. Det var sånn det hele begynte, en gang i tiden, og det virker, ennå.