Det er dessverre tegn til slik posisjonering i de siste ukenes debatt om tvangsbruk.
Det er faktisk vanskelig å si noe helt generelt om tvangsinnleggelser og tvangsbehandling. Tvang kan representere skadelige og integritetskrenkende handlinger, men kan også bety ren livredning for enkelte. Samtidig vet vi at tvang brukes mer enn nødvendig i Norge. I tillegg vet vi at tvang ofte gjennomføres unødvendig krenkende, for eksempel ved at pasienter blir hentet av politi i full uniform.
Oppdage problemer tidlig.
Norsk Psykologforening har i flere år tatt til orde for at den beste forsikringen mot uverdige og ødeleggende «tvangsregimer» i psykisk helsevern er et skikkelig og kompetent helsetilbud til mennesker der de bor. Vi må rett og slett oppdage folks problemer – og i tillegg gi god behandling – før problemene/sykdommen utvikler seg til alvorlige psykoser eller desperasjon på kanten av selvmord.
Vi har i dag et lovverk med gode intensjoner, men som er vanskelig å etterleve. Det heter at frivillig behandling skal være forsøkt før tvang iverksettes. Men i dag skjer rundt femti prosent av tvangsinnleggelsene gjennom legevakt. I disse situasjonene blir det illusorisk å forsøke alternativ frivillig behandling. Det er hverken tid eller ressurser til å gjøre noe der og da.
Svingdørspasienter.
Utskrivelsene skjer videre i altfor stor grad uten samarbeid med andre deler av hjelpeapparatet. Dette fører til en kjent, men meget uheldig «reproduksjon» av pasienter, med nye tvangsinnleggelser som resultat. Uten bedre samarbeid mellom akuttavdelinger, Distriktspsykiatriske sentre (DPS) og et styrket kommunalt hjelpeapparat, blir altfor mange svingdørspasienter. Og dermed utsatt for tvang altfor mange ganger.
Kommentarer