FEKJÆR IKKE INVITERT. Sist mandag ble landets største seminar om spilleavhengighet arrangert. I Aftenposten sto det at en av Norges fremste eksperter, Hans Olav Fekjær, ikke var invitert. Arrangøren fryktet at Fekjær ville dominere diskusjonene, ved ikke å la forskjellige meninger komme frem.Det skal sies at Fekjær tidligere har vært kritisk til arrangøren, den amerikanske forskeren Rachel Volberg. Av valget mellom en dominerende stemme og flere ulike stemmer, ble den potensielt dominerende stengt ute. Jeg vil ikke ta stilling i denne saken, men argumentere for behovet for å la flere forskjellige stemmer slippe til i debatten om pengespill.
En moralsk forpliktelse?
Jeg arbeider nå med en masteroppgave i sosiologi om temaet nettpoker, hvor jeg søker å forstå aktiviteten fra aktive spilleres side (de er ikke spilleavhengige). I et møte med en pengespillforsker ble jeg advart mot dette: "Skal du virkelig skrive om pengespill uten å fokusere på avhengighet?".Ved å lese den kjente spillforskeren Gerda Reith har jeg også forstått at det nærmest ligger en moralsk forpliktelse innen forskningen til å innta et avhengighetsperspektiv. At de som arbeider med å hjelpe spilleavhengige, og som i en årrekke har sett skyggesiden, advarer befolkningen mot pengespill i samfunnsdebatten, er forståelig. Mennesker kan bli avhengige av spill og det kan resultere i personlige tragedier. Men for de fleste er pengespill bare en fritidsaktivitet som koster penger, i likhet med andre aktiviteter.Mitt hovedpoeng er at mangfoldet av ulike typer spillere er stort, og ved bare å fokusere på de avhengige blir det et ensidig fokus. Vi kan da ikke besvare spørsmål som hvorfor de spiller og hvilke opplevelser spill kan gi når de ulike typene ikke inkluderes. Å fokusere på pengespill med tanke på å forstå aktivitetene, kan også gi verdifull innsikt til de som arbeider med spilleavhengighet ved at de lettere forstår pengespill fra de aktive spillerne sin synsvinkel.
Søker spenning.
Den kjente sosiologen Erving Goffman har skrevet essayet "Where the action is" om pengespill. Essayet handler om at det ikke er mange steder i det moderne samfunnet hvor vi finner spenning og at vi dermed må søke den andre steder (for eksempel gjennom pengespill). Vi forsikrer oss mot spenning og styrer unna situasjoner hvor vi kan oppleve den. Videre forventes vi ifølge Goffman å leve rutinemessige liv, det er da vi er mest effektive samfunnsborgere.Jo mer forutsigbare vi er, desto lettere er det for andre å bygge oss inn i sine planer på en ordnet og effektiv måte. Men Goffman kommenterer at vi trenger spenning, fordi vi har et ambivalent forhold til et trygt og momentløst liv. En konsekvens av denne risikoforsikringen som dominerer i samfunnet er at vi ikke får utviklet oss fullt ut som mennesker, vi har karakteregenskaper vi ikke får vist andre at vi har i dagliglivet.
Personlig utvikling.
Pengespillforskeren Gerda Reith kommenterer at i spillet er du fri; frigjort fra rutinene i hverdagslivet, frigjort fra kreftene som normalt sett styrer dine handlinger. Frigjort på denne måten kan man forestille seg andre identiteter og utforske andre væremåter. I pengespill, som poker, kan vi leke og eksperimentere med nye roller og identiteter, vi kan stå støtt under pressede situasjoner og vise oss som verdige aktører med mot, verdighet og fatning.Det er lett å vise slike egenskaper i en spillsituasjon fordi hvert spill går så fort. I det vanlige livet går det lang tid fra man vurderer en situasjon, tar en avgjørelse og frem til utfallet er bestemt. Pengespill er også en fin mulighet til å eksperimentere fordi vi kan risikere noe, men ikke for mye. Både Goffman og Reith viser at pengespill kan være positivt for menneskers utvikling i vårt samfunn. Det må være plass til flere stemmer. Hverken utestengelse eller dominans bør få prege debatten. Og pengespillforskere er heller ikke tjent med å føle en moralsk forpliktelse til å bare fokusere på det negative ved pengespill.
Kommentarer