Forfatterfabrikk - en illusjon

Til NRK P2 uttaler Dagbladets Cathrine Krøger at forfatterstudiet er ødeleggende for norsk litteratur. Etter å ha lest Ibsens artikkel, har hun fått bekreftet det hun trodde hun visste: at forfatterstudiet produserer forfattere som ikke er i stand til å tenke en selvstendig tanke, langt mindre skrive en selvstendig setning.Forfatterstudiet er ikke en forfatterfabrikk. Vi produserer ikke forfattere slik en såpefabrikk produserer såpe. Produksjonen av forfattere er det først og fremst mediene som har ansvaret for. Mediene elsker å portrettere kjente og populære forfattere - og det i en slik grad at de tekstene forfatterne skriver gjerne kommer i annen rekke. Et intervju med en forfatter er mer underholdende enn en bokanmeldelse. Hva en forfatter mener om høstens moter er av større interesse enn rytme, syntaks og intertekstualitet.

Kritisk oppmerksomhet.

Og slik kan vi fortsette. Jeg er sikker på at vi vil finne gode eksempler i en eller flere av dagens aviser. Forfatteren spiller en rolle, og det skulle derfor bare mangle at vi ikke vier de forskjellige forfatterstudiene den nødvendige oppmerksomhet. Kritisk oppmerksomhet. Og en form for kritikk som kan bidra til å heve den litterære samtalen opp på et høyere refleksjonsnivå.Som Leonard Ibsens tidligere lærer, vil jeg gi ham honnør for at han velger å skrive en artikkel om det han oppfatter som forfatterstudiets svakheter. At han krydrer teksten med noen merkelige personkarakteristikker, får så være. Det viktigste er uansett forsøket på å anskueliggjøre et pedagogisk problemfelt. Hvordan undervise i skrivekunst? Hva bør studentene lære i løpet av et år? Hva er et seriøst forfatterstudium?

Klar metode?

"Hvorfor ikke færre innleveringer i året, og tid til veiledning og manusutvikling?" spør Ibsen. Godt. La oss diskutere nettopp det. Her kan vi gjerne begynne. Mer av dette, mindre av dette. Godt. Her er det tekstene som står i sentrum. Problemet er bare at Ibsen ikke har klart å frigjøre seg fra forestillingen om at tekstene så å si skal komme av seg selv. Han etterlyser en klart definert metode, et pedagogisk program som nettopp vil forsterke forestillingen om forfatterstudiet som en forfatterfabrikk.Dette forundrer meg. Og det forundrer meg at Ibsen etterlyser problematiseringer av det genreoverskridende og tverrfaglige. For hva var det vi brukte mye tid på i teoritimene, Leonard?