Forfatterne må ta et oppgjør med forlagene

Utviklingen går sin nådeløse gang, selv om de store forlagene stritter mot: Siste nummer av Bok & samfunn, med titlene «Rekordøkning for eBokNorden» og «Dårlig salg gjennom Bokskya», møtte meg da jeg kom inn på dagens bransjeseminar på Litteraturhuset for å følge en paneldebatt om boklov og fastpris.

E-bøker slår sakte gjennom. Det skjer altså med eBokNorden, som er lisensiert for salg gjennom Apples iBookstore. Og ikke Bokskya, de store forlagenes egen løsning. Mens eBokNorden har solgt 15.000 digitale eksemplarer så langt i år, klarte Bokskya bare 20.000 i fjor. De tre store forlagene ønsker ikke å være med hos eBokNorden. Overraskende.

Holder de store forlagene fremdeles på mantraet om at det magre salget skyldes at forbrukerne ikke etterspør e-bøker?

Korporativt system

En ny rapport om bokbransjen ble lagt frem i dag, bestilt av Forleggerforeningen og utført av to professorer ved Norges Handelshøyskole. Konklusjonen, som de beskriver i en kronikk i Aftenposten, er at videre bransjeomfattende fastpris er bedre enn fripris.

Det lukter korportativt samarbeid av diskusjonen om boklov og fastpris.

De to andre ferske utredningene om regulering av norsk bokbransje har blitt behørig kritisert på Minerva. Oslo Economic sin av kulturforskerne Knut Løyland og Vidar Ringstad. UiO-forskerne Helge Rønning og Tore Slaata sin av Minervas Anna Katharina Fonn Matre.

Da Ringstad og Løyland selv utredet spørsmålet på oppdrag fra Norsk kulturråd i 2002, konkluderte de blant annet med fripris. Og de har vært kritiske til boklov i intervju med Matre på Minerva. Merkelig nok var de ikke invitert til dagens panel.

Det lukter korportativt samarbeid av diskusjonen om boklov og fastpris. Utredere og forskere kjenner sine objekter. Forlagene kjenner hverandre. Politikerne kjenner forlagene. Mektige enkeltpersoner har mange taburetter.

Og forfatterne er i all hovedsak samkjørte med forlagene. Men hvorfor er de det, egentlig? Er det i deres og litteraturens interesse å bevare status quo?

Muligheter for forfatterne

Et tilbakevendende argument både i kronikken fra NHH-forskerne og debatten i dag, er at boklov og fastpris sikrer bredde i litteraturen. «Bredde i litteraturen» og «mange utgivelser» regnes uansett av mange debattanter som et av de viktigste fundamentene i kulturen.

Debutanter flommer markedet så de fleste kritikere får mest lyst til å lukke ørene (og øynene).

Men mitt inntrykk er at det i dag er bred enighet om at det utgis for mange bøker. Mange skjønnlitterære bøker selger knapt noe utover innkjøpsordning og abonnementsordninger. Debutanter flommer markedet så de fleste kritikere får mest lyst til å lukke ørene (og øynene).

Kan det tenkes at støttesystemet, deriblant innkjøpsordningen, stimulerer kvantitet i produksjonen, ikke kvalitet, og manglende satsing på salg? Risikoen ved å gi ut bøker som ikke selger, er lav, særlig om forlaget ikke bruker for mye ressurser på hver utgivelse. Kunne et lavere antall innkjøp – kanskje mer målrettet mot smale utgivelser med høy kvalitet – bidra til å vri fokus over på færre utgivelser, mer ressursbruk på hver utgivelse og dermed høyere kvalitet?

Bok & samfunn beskriver at det er skjønnlitteraturen som raskest flyttes over fra papir til e-bøker i England. Får skjønnlitteraturen dermed muligheten til å senke prisen og nå ut til flere lesere? Men hvor er forfatterne som ser denne muligheten, markerer avstand til en morken bransje og går i bresjen for nyskaping?

Det burde være langt viktigere for forfatterne å nå flere lesere gjennom nye kanaler enn å opprettholde en kostnadskrevende og lite publikumsskapende bransje. Det er ikke forfatterne som er avhengige av forlagene, men forlagene som skal være glade for at de har forfatterne.

Mer marked i litteraturen

I debatten i dag og i kronikken fra NHH-forskerne argumenteres det med at markedssvikt begrunner boklov og fastpris. Men som Konkurransetilsynet påpekte i paneldebatten: Fastprisen er ikke et målrettet virkemiddel, og den har negative effekter.

De aller, aller fleste som kritiserer boklov og fastpris, er tilhengere av andre virkemidler, som innkjøpsordningen, momsfritaket og eventuelt andre støtteordninger. Markedssvikten skal naturligvis bøtes på, spørsmålet er ikke om, men hvordan, og hvordan man kan unngå de negative effektene.

Dagens situasjon tyder på at forlagene burde vært mer forpliktet overfor markedet. For forfatternes skyld. «Markedet» er jo tross alt leserne deres.

Som nevnt er det i dag helt umulig å mene at det gis ut for lite «smal litteratur». Tvert imot. Dagens situasjon tyder på at forlagene burde vært mer forpliktet overfor markedet. For forfatternes skyld. ”Markedet” er jo tross alt leserne deres.

Marked er bra for kultur. Konkurranse er bra for kultur. Det er bra for kulturen at man har sterke næringsaktører. Musikkbransjen har ikke økt norskandelen av platesalget fra 19 til 62 prosent på få år ved hjelp av proteksjonistiske lovverk. I kunstfeltet er det ikke de offentlige aktørene som har mest definisjonsmakt, men de private og markedsutsatte, som tenker næring.

Til beste for litteraturen

Bokbransjen har et fantastisk utgangspunkt: De er private aktører som konkurrerer i markedet og samtidig elsker sine forfattere og lesere.

Problemet er at næringen beskyttes av privilegier det vil være smertefullt å omstille seg bort fra. Særlig for forlagene. Men omstillingen vil være til det beste både for forfattere og lesere, og ikke minst kvaliteten på litteraturen selv.

Forfatterne bør være de første til å ønske strukturendringer i bokbransjen. Selv om det ville bryte med den korporative harmonien.

Kristian Meisingset (f. 1981) er kulturredaktør i Minerva. Twitter: @meisingset.