Drap på homofile. Hanne Nabintu Herland svarer 28. september på vårt innlegg hvor vi pekte på utfordringene ved å skulle ha "dialog" med dem som mener det er riktigst at sånne som oss henrettes. Herland forsvarer drap av homofile med at "det ikke bare er homofile som mister livet i land som Iran". Hun hevder videre at vi, det "sosialistisk-sekulære" (!) Arbeiderpartiet, forsøker å diktere hva 1,3 milliarder muslimer skal mene. Så urimelig og usammenhengende er Herlands angrep på "oligarkene i Arbeiderpartiet", og så tydelig er hennes forsvar av menneskerettighetsbrudd, at vi har vanskelig for å se at en videre meningsutveksling har noe formål utover det som muligens - med all velvilje - er hennes eget hovedpoeng: Noen ganger er uenighet dialogens endestasjon.Herland har imidlertid misforstått vårt innlegg. Vi er ikke tilhengere av dialog med "nærmest religiøs glød". Vårt poeng er det motsatte: Kravet om dialog har sine klare begrensninger. I et reelt demokrati kreves det noe mer enn respekt for ulike syn: Forståelse for at mennesker er ulike. Respekt for avvikende synspunkter er lite verdt om du henrettes for den du er. I sin Signert-spalte 20. september angriper Jon Kvalbein homofile Arnfinn Nordbø, som har møtt manglende forståelse hos sin familie og i misjonsmiljøet han har tilhørt. Kvalbein viser ingen respekt for 21-åringens kvaler - "som nesten har drevet ham til selvmord" - eller for hans synspunkter. Nei, det er personer som ikke ønsker at han skal gifte seg, som får sympati. Kvalbeins forsvar for "samvittighetsbundne overbevisninger" begrenser seg åpenbart til overbevisninger han selv er sympatisk innstilt til.
Hvem tyr til offerrollen?
Herland anklager oss for å "ty til offerrollens følelsesladde anklager om intoleranse", men det er Herland, Kvalbein og deres meningsfeller som i ellers saklige debatter skriker opp om diktat, religionsforakt, diskriminering og mobbing. Hvem er det som tyr til offerrollen? Og viktigere: Hvem forsvarer overgrep og overgripere?
Kommentarer