I en måneds tid har det vært strid mellom norske oversettere og de store forlagene, representert ved Forleggerforeningen. En trist og beklagelig konflikt, som likevel reiser noen etiske og moralske spørsmål som i boknorge er av stor prinsipiell betydning. Konflikten bunner ikke overraskende omkring honoraret som oversetterne skal få gjennom en normalkontrakt med forlagene. Den har til nå ligget på drøyt 3000 kroner pr. ark av 16 oversatte sider. Denne kontrakten har gitt oversetterne en gjennomsnittlig årlig inntekt på omkring 200 000! Forleggerforeningen hevder på sin side at oversetterne har ekstrainntekter knyttet til om bøkene kommer i bokklubb, tildeling av stipendier, eller blir innkjøpt av Norsk Kulturråd, og at ikke alle oversatte bøker "lønner" seg å utgi, men at disse titlene allikevel er viktige for forlagene. (Blir en bok innkjøpt av Norsk Kulturråd dekker innkjøpet i de fleste tilfeller både oversettelse og trykking).
Utdøende rase.
I Norge har vi vært prisgitt en ordning hvor staten i stor stil finansierer norske forlag, og det er ikke overraskende de største forlagene som forsyner seg mest av kaken. Problemet med at oversetterne blir en utdøende rase er at det ikke er like enkelt å hente billigere, mer effektive, og minst like flinke håndverkere fra våre nye EU land i øst, som industrien kan. Gode oversettere må heldigvis være veldig gode i norsk. Når gjennomsnittsalderen til norske oversettere kvalifiserer til full pensjon, er det en faretruende utvikling. I et lite land som Norge, som har mange forfattere, trenger vi en litterær motvekt til de samme historiene, av de samme forfatterne, bare med nye omslag som kommer hver bidige høst. Det blir da etisk problematisk og moralsk forkastelig når de store forlagshusene, og andre medlemmer av Forleggerforeningen fraskriver seg det kulturelle ansvaret de har med å gi den norske offentligheten et godt, variert og utfordrende boktilbud, utover bestselgere, krim og kokebøker.
Brobygging.
Litteratur er en av de viktigste måtene vi kan skaffe oss kunnskap om andre land, kulturer, tradisjoner og deres historier på, fortellinger som ofte er fremmede for norske lesere, men desto mer verdifulle. Litteratur blir dermed både roten og frukten til en solid brobygging mellom vår egen kulturhistorie og nye kulturelle tradisjoner som vi er nødt til å forholde oss til i en mer og mer globalisert verden. Med en bokbransje som er gjennomsubsidiert av staten hviler det et ansvar på de største aktørene om å bidra til en mangfoldig litteratur. Dette kan ordnes med å gi oversetterne redelige og gode arbeidsvilkår, slik at de ikke tvinges inn i andre yrker, og samtidig heller stimulere til en nyrekruttering enn å gjøre den praktisk talt umulig. Dette ser det altså ut til at ledelsen og aksjonærene i våre største forlagshus ikke vil være garantister for. Det er beklagelig, ja faktisk skammelig.
Kommentarer