Forleggeren i Oslo

Anders Hegers svar (28/9) på min artikkel «Retten til et privatliv» (28/9), var underlig lesning. Skulle jeg være angstbitersk? Det er han som har grunn til å frykte søksmål, og store utbetalinger. Skulle jeg skrive først når «det er trygt og godt»? Det blir ofte utrygt når Heger er i media. Ikke at jeg hadde trodd at han offentlig skulle beklage noe. Forlaget tjener altfor mye penger til det. Jeg har skrevet om personbegrepet i mange bøker og artikler, bla. i boken «Det elskende menneske, person og etikk», først utgitt på Cappelen 1987, nå på Fagbokforlaget. Denne debatten er nok et eksempel på at det fremdeles er et særdeles nødvendig tema. Menneskets iboende verdighet gjelder alle mennesker uansett kjønn, alder, sosial og sivil status, samt etnisk gruppe, den er evig og umistelig. I dette ene er vi mennesker likeverdige.

Krenkende

Heger maktet i sitt første innlegg (17/9) ikke å komme med ett eneste argument for at boken om bokhandleren i Kabul var nødvendig. Nå makter han ikke å forstå at en slik muntlig avtale som Seierstad inngikk med bokhandleren strider mot menneskets verdighet, og ikke er rettslig bindende. Avtalen er personlighetskrenkende. Mennesker kan ikke avtale seg bort fra sin personlige verdighet. Skulle noen gjøre det og det kom til sak, vil en slik avtale sannsynligvis bli kjent ugyldig av en norsk domstol. Dette er ikke bare filosofi, som Heger omtaler med lettere forakt, det er jus. Og det er vel og merke afghansk rett, den krenkedes hjemlands rett, som avgjør om det foreligger en personlighetskrenkelse.

Utbytting

Forholdet er altså kort og godt at en gjestfri bokhandlers privatliv er blitt gjenstand for utenlandske økonomiske interesser, og at han selv ikke har fått et rødt øre. Dette heter vanligvis utbytting, et begrep Heger kjenner godt. Som forlegger skulle Heger maktet å tenke prinsipielt og moralsk, når forfatteren ikke gjorde det. Både Seierstad og Cappelen har lenge hatt god råd til å betale bokhandleren hans rimelige del av åndsrettighetene. I gamle dager var det noe som het takknemlighetsgjeld. Hvorfor brukes det mot bokhandleren at det produktet som er oppstått av hans privatliv, skulle gi ham og familien inntekter? Han har som alle andre fulle personrettigheter. Det er bare dyr og slaver som ikke får betalt. Penger er en måte å anerkjenne personen på. Uten bokhandlerens og familiens medvirkning hadde det ikke blitt noen bok. Noen latterliggjør også bokhandleren. Ellers i Norge må man ikke bli likt som enkeltindivid før man får betalt for sin arbeid.

Ingen forskjell

Hadde Seierstad brukt en muslimsk familie på Holmlia som gratis råstoff, ville journalistene revet henne i stykker. Hadde hun brukt en norsk familie, ville det samme skjedd. De som dyrker henne bør forklare forskjellen. Det finnes undertrykkende familiemønstre og skammelige hemmeligheter her i landet også. Jeg tviler på at noen ville ha sluppet en tradisjonsbundet muslimsk journalist fra Kabul inn i sitt hjem for at vedkommende skulle skrive om deres privatliv og ta all fortjenesten på et usensurert produkt. Det ville sannsynligvis blitt en salgbar historie i den muslimske verden, om den ikke hadde blitt forbudt. Hegers eneste argument er forlagsteknisk. Boken er visst en suksess. Men det har vært mange kritiske røster. Salget viser ikke på noen måte at boken er nødvendig, god eller sann. Kiosklitteratur med enkle person-tegninger selger godt, det gjør også Se og Hør. Heger misforstår mitt poeng om Seierstad og kjæledyret. Jeg skrev at hun er blitt et journalistisk kjæredyr, ikke at jeg betraktet henne slik. I intervju etter intervju har hun bekreftet at hun ikke forstår moralske argumenter, at hun ikke forstår at hun har krenket andre, at hun ikke vil beskytte sine intervjuobjekter og ikke varetar deres personlige verdighet. Det er faktisk mange journalister som utviser en slik respekt, jeg tror at Seierstad og hennes like er unntakene.