Fossen gjør boken til en bok om Oslo-gjengen. Hvis Fossen hadde tatt seg bryet med å lese den, hadde han sett at av totalt 360 sider omhandler ca. 50 av dem hendelser hvor Oslo-gjengen er involvert. Med andre ord omhandler ca. 85 prosent andre temaer. Som blant annet jødedeportasjonene, dagligliv i Oslo og rettersteder.
Fossen har ikke fattet ideen med min bok. Han har ikke fått med seg at jeg ønsker å plassere ulike hendelser i Oslo, ikke bare sabotasjeaksjoner, på kartet ved å vise hvor de skjedde.
Fossen mener at tekstene mine gir inntrykk av å ha vært til stede. Det betyr at jeg har lykkes i å ha en nærhet til det som skjedde. At formen og innholdet ikke faller i smak hos Fossen, er til å leve med.
Fossen mener at motstandskampen var skitten, jeg mener den i høy grad var nødvendig. Når man blir okkupert og overfalt, er det min mening at man må kjempe med de midler man har. Er all motstandskamp skitten for Fossen? Eller er det den norske motstandskampen som var det? Å beskrive blant andre Sønstebys sprengning av Akersgata 55 som guttestreker, faller på sin egen urimelighet. Her hadde nazimyndighetene lagret data for tre årskull av unge norske menn som skulle innrulleres i obligatorisk arbeidstjeneste. 15000 personer sto i fare for å bli tvangssendt til arbeidstjeneste og senere til Østfronten. Man kan spørre guttene som unnslapp etter den vellykkede aksjonen, hvorvidt dette var guttestreker eller blodig alvor.
Ottar Samuelsen
forfatter
