Fotfestet som glipper

Regjeringens forslag. Regjeringen foreslår at to voksne, uavhengig av kjønn og seksuell legning, kan inngå ekteskap. To kvinner, samboende eller gifte, skal kunne få assistert befruktning. Eksisterende normer forkastes på det helt sentrale livsområdet, familien, og sakens kjerne er ikke om alle kan gifte seg med alle, men selve ekteskapsinstitusjonen. I tidens bevegelse i retning av familien som følelsesbasert møtested taper vi av syne dens strukturelle rolle i samfunnet. Familien er samfunnets grunnleggende institusjon; det er der livet primært dannes og leves; det er der de primære beslutninger fattes og generasjonene først formes, og fremfor alt: Det er der disse oppgavene skal ligge. Staten er der for å tjene familiene, ikke omvendt.

Ingen rett til å krenke.

Fra denne side sett står staten under, ikke over, familiene, og den har ingen rett til å krenke familiens naturgitte forrett. Forvitrer grunnstrukturen, familien, går dens oppgaver over på det offentlige, og følgen blir et sentralstyrt samfunn med bortfall av menneskerettighetenes friheter til å gifte seg, danne familie og få barn. Lovforslagene tar de skjellsettende normoppløsende skritt.Forslagene innebærer et absolutt oppbrudd fra vår jødisk-kristne kultur. Mer radikalt enda er oppbruddet fra det naturgitte. Disse rammene for vår eksistens har ingen annen erstatning enn våre egne innfall som vi ser blir styrt av primære krefter, som teknikken gir helt nye muligheter: våre lyster og makt - for de få. Det nye vil tilgodese de ressurssterke og peker mot en nietzschekultur.

Hente identitet.

Man bryter med den grunnleggende tankegang om barns rettigheter. Det er et selvfølgelig utgangspunkt at barn skal vokse opp med sine biologiske foreldre og få hente sin identitet fra dem. Der det ikke lar seg gjøre, har man funnet alternative løsninger, men fortsatt med barnets interesser i sentrum.Men nå er ikke lenger barns interesser primære, men de voksnes; de skal ha krav på barn, selv når det fratar dem deres biologiske foreldre og den identitet som følger med det; i denne omgang gjelder det i forhold til faren, i neste også til moren.

Teknikk fortrenger natur.

Det åpnes for teknisk styrt barneproduksjon. Også i dag brukes teknikken når det naturlige ikke fungerer. Det nye er at loven skal åpne for bruk der det naturlige aldri kan fungere - hverken likekjønnedes fysikk isolert sett eller deres handlinger har med den reproduktive akt å gjøre - og det vil bare være et første skritt.Vi står allerede overfor et langt videre problemfelt: Kjøp av sæd og egg og leie av livmor, som gjøres både av menn og kvinner, gifte og ugifte.En ny trend kan være kvinner som fødersker for dem som selv ikke vil bære frem. Det er varianter av menneskehandel. Åpning for lesbiske par vil tjene som brekkstang for legitimering av andre naturstridige men teknisk mulige ønsker.

To menn foreldre.

Med overveiende sannsynlighet vil i første omgang to menn oppnå rett til foreldreskap i kraft av menns likestilling og hensyn til deres barn - de er der allerede - selv om bruk av surrogatmødre, som i dag er ulovlig, foreløpig skyves til side i proposisjonen.Etter forslaget skal et lesbisk par bruke offentlig godkjent sæd ved assistert befruktning; gjør de ikke det, vil barnet få juridisk B-status ved at den kvinnelige ektefellen ikke blir forpliktet som forelder - jf. tidligere tiders begrensede rettigheter for barn utenfor ekteskap.

Individers kvalitet.

Forslaget innebærer forhåndskontroll med kvaliteten på nye individer. Forskjellsbehandlingen er ikke annerledes begrunnet enn det som kunne tilsi inngrep i svært mange ekteskap. Med andre ord legges grunnlaget, mentalt og juridisk, for videre skritt, for eksempel at foreldre med uønskede arveegenskaper forpliktes til kontrollert produksjon.Det helt avgjørende skjer gjennom å oppløse begge de naturgitte premissene for ekteskapet. Det ene, at det skal ikke lenger forbeholdes mann og kvinne. I det ligger det andre, sammenhengen med egne barn. Bakgrunnen for forslagene - seksualitet rettet mot eget kjønn - nevnes rimeligvis ikke i lovtekstene, bare i proposisjonens overskrift, og realiteten er at to voksne vil kunne gifte seg med enhver begrunnelse. Det kan skisseres et utall av scenarier. En særlig variant vil være innvandring gjennom ekteskap; to menn gifter seg og velger senere å være heteroseksuelle og går fra hverandre.

Flere enn to?

Det gjenstår å åpne for ekteskap mellom flere enn to, og det vil ikke kunne stoppes. Noe naturgitt å støtte seg til har man ikke, heller ikke tradisjon, etiske eller religiøse normer, tvert imot. Ulike pragmatiske argumenter kan forsinke, men de blir relative og spørsmål om tilvenning.Politikere fanges av ulike former for press, men særlig av overforenklende juridiske grep som likebehandling og individets rett til utfoldelse, og av sentimentaliserende tilsløringer.Det vil gå mot et punkt hvor det praktiske og juridiske blir for komplisert og det useriøse og ustyrlige for fremtredende, og krav om ordnede forhold tvinger seg frem. Veien vil ikke gå tilbake til monogame tokjønnede ekteskap, men vil med stor sikkerhet lede til avskaffelse med åpning for fri seksualitet og frihet fra ansvar for barn.

Lyster som ikke styres.

Scenariet må ses i sammenheng med øvrig press på ekteskapet: Oppløste relasjoner, overgrep, krav om selvrealisering, lyster som ikke styres, ansvar og byrder man ikke vil ha, friheten i det single liv.Utviklingen bort fra det monogame ekteskapet kan beskrives og vinkles på mange måter. Samtidig har vi den parallelle bevegelsen: Det økende omfang av det offentliges styring av familierelasjoner og overtagelse av barn og unges tid og normer.

Motarbeider ekteskapet.

Problemene og lovforslagene føyer seg inn i en generell tendens i lovgivningen til å motarbeide ekteskapet. I stigende grad krever samfunnet å kunne legge føringer for forhold mellom ektefeller, og de påtvinges en selvstendighet i forhold til hverandre som de selv ikke ønsker og ofte ikke har forutsetninger for. Også her speiles en utvikling hvor det naturlige gjøres avleggs. I tillegg kommer så at ekteskapet i mange rike land ikke lenger tar ansvar for reproduksjonen og ved det underminerer seg selv.Det er i dette totalbildet at det er avgjørende for ekteskapets fortsatte eksistens at man ikke oppløser forståelsen av det, men holder fast på dets naturgitte rammer. Veien mot ekteskapets avvikling er ikke uavvendelig; vi bestemmer selv.Det er ikke et spørsmål om å stoppe eller gå tilbake, men å forskånes for en grunnleggende ufrihet.