Fra en pasients ståsted

Kvalitet. Gjennom mediene får folk flest et inntrykk av at norsk helsevesen befinner seg i en krise. Og mange politikere henger seg på denne svartmalingen. Jeg er en mann født rett etter siste verdenskrig, og som de fleste menn i min generasjon er det sjelden at vi har behov for sykehusinnleggelse. For mitt vedkommende fikk jeg akutt behov for hjelp fra spesialisthelsetjenesten (sykehus/sykehusforetak) nå i sommer, og mitt andre opphold på sykehus var for 10 år siden. Jeg ønsker kort å fortelle om mine erfaringer som pasient.

Brukket rygg og nakke

På vei hjem med sykkel fra jobb i Oslo til mitt hjem i Nittedal i sommer er jeg uheldig og faller stygt på en grusvei. Det er bryst og nakke/rygg som får støyten, og jeg besvimer kort i fallet. Kort etter kommer andre hjelpende syklister til og ringer 113, og ambulanse er på plass innen 30 minutter etter fallet. Ambulansefolkene er proffe og setter på meg nakkestøtte og kjører meg til vårt lokalsykehus A-hus i Lørenskog. Jeg er heldig og fikk ingen lammelser. Da det viser seg at jeg har en rekke brudd i bryst og nakke/rygg, blir jeg dagen etterpå overført til Ullevål universitetssykehus (UUS) som har nevrokirurgisk spesialkompetanse. Etter ryggoperasjon (metallplate i ryggen) og stabilisering av nakke med nakkestøtte og spesialpleie på Nevrokirurgisk avdeling, UUS, blir jeg tilbakeført til A-hus innen en uke til videre rehabilitering.

Veien tilbake til arbeid

Nittedal kommune (primærhelsetjenesten) sørger for at jeg får en fjernstyrt sykehusseng hjem til meg, og dermed unngår jeg overflytting til annen helseinstitusjon for rehabilitering. Knappe to uker etter uhellet er jeg 10 kg lettere tilbakeført til rehabilitering hjemme, med foreløpig tre måneders sykemelding. Hjemmesykepleien i Nittedal kommune kommer tre dager i uken og skifter på nakkestøtte og bandasjer, og den møysommelige veien tilbake til arbeidslivet har begynt.

Kreftoperasjon

I 1998 fjerner jeg en kul på baksiden av låret på en privat poliklinikk. Det viser seg at vevet i kulen tyder på at jeg har fått ondartet sarcom. Nå skjer alt i rask rekkefølge, og i løpet av noen uker er jeg innlagt på Radiumhospitalet. Jeg legges under kniven, og kirurgene skjærer bort alt sykt vev, og det transplanteres hud fra oversiden av låret til sårkrateret på baksiden. Jeg slipper stråling og medikamentell behandling. Behandling og pleie på avdelingen var førsteklasses, og jeg forlater sykehuset 12 dager etter operasjonen og er på jobb igjen to uker etter innleggelsen.Hjemmesykepleien i kommunen overtar stellet av sårene til alt er grodd. De neste årene blir jeg fulgt opp av Radiumhospitalet med hyppige kontroller inntil legene i 2007 ikke vil "se meg mer".

Effektivt og godt helsevesen

Bare to ganger i mitt liv har jeg plutselig fått behov for norske somatiske sykehus. Men de to gangene spesialisthelsetjenesten tok hånd om meg, skjedde det på en rask og kvalitetsmessig god måte. Fra en skattebetalers synspunkt fikk jeg valuta for pengene. Selvfølgelig kan det hevdes at mine to tilfeller representerte akutte eller alvorlige tilfelle - som det offentlige helsevesen prioriterer. Men det som betyr noe for meg som pasient, er at helsevesenet stilte opp da jeg trengte dem. Privat helseforsikring ville vært uten betydning i mine tilfelle.

Rom for forbedringer

Selv om jeg var godt fornøyd med mitt møte med denne delen av vårt helsevesen, er det alltid rom for forbedringer. Stadig skifte av vakter og personell på en sykehusavdeling er en utfordring å forholde seg til som pasient. Legenes organisering av tiden, for eksempel av legevisitten, kan føre til mye venting for pleiere og pasienter. For syke pasienter uten særlig matlyst kunne en av og til ønske seg et mer fristende mattilbud. Sett fra mitt ståsted er en bedre koordinering mellom spesialisthelsetjenesten (sykehusene) og primærhelsetjenesten (kommunehelsetjenesten, fastlegen) ønskelig. Hjemmesykepleien i kommunen har ingen eller lite faglig kontakt med dem som behandlet meg på sykehuset eller fastlegen.

Utfordringer

I likhet med 9 av 10 pasienter i Norge var jeg fornøyd med den somatiske spesialisttjenesten og oppfølgingen av primærhelsetjenesten. Også mediene burde ta ansvar for å få frem det gode omdømme for det offentlige helsevesen. Som pasient og samfunnsborger ser jeg mange utfordringer for helsevesenet i årene fremover; særlig en mer effektiv bruk av ressursene innen spesialisthelsetjenesten, større satsing på primærhelsetjenesten og behovet for flere kvalifiserte hender innen primærhelsetjenesten.

Forventningskrise

For politikerne er den største utfordringen å dempe folks krav og forventninger til hva helsevesenet kan gjøre selv i et av verdens rikeste land.