Da Einar Kringlen var nyutdannet lege, skrev han bekymret til "Tidsskrift for den norske Lægeforening" om legemiddelindustriens kynisme.
Alvorligere ting.
Men etter at han ble en velrenommert professor i psykiatri, har han fått alvorligere ting å tenke på. Søndag lot han sine sorger få utløp i Aftenposten. De kan oppsummeres i følgende punkter: - At allslags pakk som ikke har samme høye utdannelse som Kringlen selv, i dag kaller seg terapeuter, for eksempel sosionomer og sykepleiere. - Mer generelt, at folk overhodet titulerer seg selv som gründer, forsker, terapeut eller filosof. I "de gamle dager" måtte man vente til andre fant en betegnelsen verdig. - At det i forskningens navn brukes penger på verdiløse studier, for eksempel kartlegginger av akupunkturens virkning på kvinners overgangsplager.- At doktorgradsavhandlingene er flere og kortere enn før, og kommer tidligere i karrièren.- Og følgelig, kanskje verst av alt: At det i dag er professorer "på hvert nes", ja, til og med i bakevjer som Bodø og Stavanger.Kringlen spør seg: Hvor skal dette ende? Svaret er innlysende. Det kommer til å ende med at den fine tittelen hans mister sitt skinn av opphøydhet. Hvis ingenting gjøres, kan folk komme til å tro at "Einar Kringlen, professor i psykiatri" er en vanlig dødelig. Problemet oppheves ikke av at Kringlens begreper om "de gamle dager" strengt tatt kun er beskrivende for en periode på hundre år som endte med hans egen ungdomstid. Noe må skje.
Ny tittel til Kringlen.
Den enkleste løsningen er trolig å devaluere hele professortittelen og lage en ny tittel til Kringlen. I tråd med sitt høye ideal om beskjedenhet på egne vegne unnlater imidlertid professoren selv å fremme et forslag til passende hedersbetegnelse. Han venter åpenbart på at vi andre skal titulere ham etter den verdighet han synes tilkommer ham. Må jeg derfor få foreslå at vi heretter omtaler Kringlen som Psykiatriprofessor av Guds Nåde (PGN)?Samtidig vil jeg gjerne støtte PGN Kringlens kritikk mot vår bruk av forskningsmidler. Hvorfor skal vi kvalitetssjekke akupunktur, som muligens virker, mens det ennå foregår loddrett kvakksalveri her i landet? Jeg sikter til all den psykoterapien som bedrives i tilfeller der den bare kan bidra til å sementere klientens fokus på problemene. Jo lenger en slik feilslått terapi varer, desto dyrere og mer skadelig er den.Og desto større er sannsynligheten for at det ikke er en skarve sosionom som innkasserer honoraret, men en vaskeekte PGN.
Kommentarer