ÅRETS FREDSPRISVINNERE Grameen og Yunus har, med sine visjoner og praktiske handlinger, endret livet til tusener av mennesker. Mikrokreditt har spredt seg til flere deler av verden og blitt et viktig middel i kampen mot fattigdom. Men er det et redskap i fredsarbeid? Påstanden om fattigdom som årsak til manglende fred kommer fra flere hold. "Varig fred kan ikke skapes uten at store folkegrupper finner veier til å bryte ut av fattigdom", uttalte leder av Nobelkomiteen. Kulturelle, politiske, sivile, sosiale og økonomiske menneskerettigheter henger nøye sammen. Økt tilgang på mat, bolig og helse kan styrke grupper og individers politiske stemme og gjøre dem bedre rustet til å fremme demokrati og utvikling. Men krigens kjerne er ikke fattigdom, og konfrontert med dagens verdenskonflikter, er det overraskende, om ikke underlig, at fredsprisen går til Yunus og Grameen.
Palestinerne.
Enten de er konfrontert med israelske bosettere eller militær invasjon er det tvilsomt om mikrofinans vil gjøre livet lettere for 1,4 millioner palestinere på Gaza-stripen. Og fattigdom kan neppe sies å være årsak til de store lidelsene på noen side av konflikten. Den påståtte sammenhengen mellom fattigdom og fred henger sammen med debatten om fattigdom og terrorisme. Totalt uten referanse hevdes det stadig at fattigdommen må reduseres for å bekjempe terrorismen. I tråd med dette skriver Olaf Thommessen i kronikk 16. oktober at "i dag er man enig om at det er de ekstreme forskjellene mellom rike og fattige i verden som er den viktigste grunn til terrorisme".Etter terrorangrepene 11. september hevdet Robert Zoellick, nåværende viseutenriksminister i USA, at fattigdommen måtte reduseres i kampen mot terrorismen. Men de fleste terroristene bak 11. september var velutdannede og velstående saudiarabere.
Terroristenes bakgrunn.
I artikkelen "Poverty, Political
Freedom, and the Roots of Terrorism" hevder professor Alberto Abadie ved Harvard Universitet at det ikke er noen klar sammenheng mellom et lands velstandsnivå og utbredelse av terrorisme. Artikkelen er basert på empiriske undersøkelser av både innenlands og transnasjonal terrorvirksomhet. Det er ikke et lands fattigdom, men graden av politisk frihet, som indikerer risikoen for terrorisme. Sammenhengen er imidlertid ikke lineær. Land med middels grad av politisk frihet, er oftere utsatt for terrorisme enn både land med høy grad av politisk frihet og land med autoritære regimer. Overgang fra autoritært regime til demokrati innebærer ofte en midlertidig økning i terroristisk virksomhet, slik man har erfart i Spania og Russland, og senere i Irak. Abadie forklarer dette slik: For det første kan autoritære regimer holde terroristisk virksomhet i sjakk ved systematisk undertrykkelse av politisk motstand. For det andre kan overgangsperioder med politisk uro og svake myndigheter gi grobunn for terrorisme. Det finnes sterke argumenter, basert på empiriske studier, for å forkaste ideen om at ufred og terrorisme skyldes fattigdom. Kan man likevel argumentere for at fattigdom kan være en forsterkende eller muliggjørende faktor? Man kan tenke seg at terrorgrupper eller politiske ledere lettere kan finne rekrutter fra samfunnslag som lever uten håp for fremtiden og har få alternative måter å livnære seg på.
Lider ingen nød.
Omfattende undersøkelser, foretatt av Forsvarets forskningsinstitutt og omtalt i Aftenposten 16. mars i år, fokuserte på rekruttering til de islamske terrornettverk. Studiene ble blant annet gjort i Pakistan, Saudi-Arabia og blant innvandrere i Vesten. Her avkreftes en direkte sammenheng mellom fattigdom og terrorisme. Undersøkelsene viser at de som lar seg verve, generelt har middelklassebakgrunn og relativt god utdannelse. De lider ikke nød, men har havnet på et sidespor uten å innfri forventninger til jobb og utdannelse. Mange sliter med følelsen av ikke å bli godtatt. Inkludering ville derfor være den beste måten å fjerne grobunn for terrorisme på, konkluderer forskerne.Enten det handler om rekruttering til terrornettverk eller verving av soldater til krig, er det mye som tyder på at fattigdom har en marginal direkte forklaringsverdi.
Spørsmålstegnene.
Yunus' og Grameens bidrag til fattigdomsreduksjon bør anerkjennes internasjonalt. Men er det fredsprisen han skal ha? Er fredsprisen blitt en utviklingspris?Fattigdom som grunnleggende årsak til ufred og terrorisme er altså ikke en vedtatt sannhet. Det viktigste redskap i fredsarbeid er reduksjon av rike og mektige lands og interessegruppers bidrag til marginalisering og mindreverdsfølelse.
Ida-Eline Engh arbeider med en doktorgrad i samfunnsgeografi og er bosatt i Oxford. Hun har tidligere vært juniorekspert i FNs organisasjon for mat og landbruk (FAO) og stipendiat ved Senter for menneskerettigheter. Hun er tilknyttet International Project on the Right to Food in Development (IPRFD) og medlem av FIAN-Norge. Innholdet i artikkelen står for forfatterens regning.
Kommentarer