Fyll uten bekymringer

For unge som eksperimenterer med alkohol, er det spennende, barskt og romantisk å drikke seg fra alle sanser. Hvis man skal få bukt med samfunnets alkoholproblemer, må denne holdningen aktivt konfronteres i de miljøer hvor slike holdninger kan overleve til voksen alder. Altfor mange studenter tråkker stødig mot alkoholproblemer - de strekker sine ekstreme drikkevaner til langt ut i tyveårene, beroliget av at de rundt dem gjør det samme.

Nye muligheter

Russetiden virket mot sin hensikt for mange i min omgangskrets. Vi drakk oss ikke «ihjel», for så å begynne et nytt, moderat voksenliv. Etter tre uker med intensiv festing, satt nye drikkevaner i kroppen - det var først etter russetiden det ble vanlig å drikke fem halvlitere hver gang man møtte en venn på café. Som nybakte studenter ble vi møtt av et digert øltelt hvor faddere vinket inn til fyllekalas - og helt nye strukturelle muligheter: Vi måtte ikke møte 08.00 hver dag, vi flyttet hjemmefra og kunne skjule hodepinen om morgenen for foreldrene. I min tid som student, var torsdag fast festdag. Mandager var det quiz på puben, onsdag gjerne en fest for foreningen. I helgene ble det drukket som vanlig. I en slik hverdag, med frihet til å drikke så mye man makter, behøves en skarp holdning som utfordrer ungdommens romantiske forhold til flatfyll. Studentmiljøene tilbyr alt annet enn det.

Undervurdering av risikoen

For det er en stor ufarliggjøring i miljøet, hvor studentenes alkoholvaner sees som løsrevet fra alkoholismen ellers i samfunnet. Det virker som en gammel forestilling lever i beste velgående - myten at alkoholisme er noe for mislykkede mennesker, for dem som ikke oppfyller samfunnets ytre kriterier for suksess. I studentmiljøene har alkoholen motsatt fortegn: Det er gjennom alkohol man blir kjent med sine medstudenter, gjennom alkohol man møter sin kjæreste på fest. Man føler lite slektskap med alkoholisme der man kysser sin forelskelse og skåler med sine oppegående kamerater - men det er ikke slik at de som sliter med alkohol, bestandig har sittet alene i grøftekanten om kveldene. Og det er ikke slik at om man mister jobben og drikker er man alkoholiker, mens alt er i orden dersom jobben beholdes. Alkoholisme trenger ikke synes offentlig, og kan prege selv det mest ressurssterke menneske. Når det er statistikk at en andel av landets studenter innarbeider seg drikkevaner de ikke blir kvitt, er det et klart misforhold mellom samfunnets klare alkoholproblemer, og hvordan de som er på vei inn i problemene vurderer sin situasjon.

En holdningsendring

For å demme opp for dette misforholdet, må det en omfattende holdningsendring til, hvor studentmiljøene aktivt konfronterer alkoholens ungdomsmyter. Også de studenter som holder sitt alkoholforbruk moderat må bli bevisst hvilken drikkekultur de er en del av, og hva de utstråler til sine medstudenter i faresonen. Altfor ofte får tanken at det er spennende, kult og ufarlig med alkohol stå uutfordret - men når man nærmer seg tredve, er det ikke alltid lett å snu sine vaner, og alkoholisme blir ikke lenger et fjernt begrep.

Et eksempel fra min hverdag

En medstudent, sent i tyveårene, hadde en lang onsdag full av gjøremål foran seg. Kvelden før skulle han ta det med ro og samle krefter. Formiddagen etter møter vi ham, fremdeles full, samme klærne fra i går, direkte fra et nachspiel. Det er i disse situasjonene studentmiljøet må bli bevisst sine holdninger, vite hvilke signaler man gir denne mannen som hadde ønsket å kontrollere seg, men nå dukker opp svaiende. I dette tilfellet ble min bekjent klappet anerkjennende på ryggen av én, jublet for av en annen, den tredje sa med et lurt smil: «Jaså, ramlet utpå?». Min bekjent gjorde en fomlete bevegelse ned i stolen, smilte, og nikket raskt og bekreftende. Han gikk opp i den rollen som ble forært ham, og sa overdrevent brautende: «Selger'em ikke øl i denna kantina 'a?», og omgivelsene lo skjærende.

Bevisst på signalene man sender

Det er disse situasjonene som må gripes tak i. Hvilket budskap gir man egentlig denne mannen? Nøyaktig dette: «Du ga selv uttrykk for å ville ta en rolig kveld, men vi, som er rundt deg nå, hyller at du ikke gjorde det. Vi aksepterer deg edru, men som full er du vår helt. Vi hilser på deg ellers, men nå klapper vi deg hardt på ryggen, du får ta vitser i midten, bade deg i vår velfortjente oppmerksomhet».Å hylle en som har «ramlet utpå» når man selv legger seg tidlig hver kveld, er respektløst. Å hylle ham når man selv ramler utpå hver kveld, minner om massesuggesjon. I begge tilfeller har man helt tydelig oversett personens egne preferanser, for i edru tilstand ga han klart uttrykk for å ville holde seg slik. Det er denne edruelige viljen som må adresseres. Noen burde fortalt min bekjent: «Synd. Neste gang klarer du å være edru, det er jeg sikker på. Hvis det blir vanskelig kan du ringe meg, så ser vi en film og drikker te».

Ikke den naturlige

En slik holdning er ikke den naturlige i studentmiljøene. Jeg merket det da jeg møtte en annen bekjent, som fortalte at han hadde drukket siden påske. De rundt trodde det var en talemåte for å ha drukket mye, før han innskjøt: «Eller, jeg har hatt to-tre fridager da». Omgivelsene humret. Ingen var i nærheten av å si: «Er det sant?»Han mumlet etterhvert at han nok burde roe ned, blikket hans flakket usikkert. Likevel humret omgivelsenes bløtt, og han ble beroliget, dysset ned av aksept, av følelse av at slikt sjokkerer ingen. Denne kronikken er skrevet i samvittighetsnag over at også jeg humret med.

Store ringvirkninger

For slike reaksjoner fra omgivelsene kan virke uskyldige, men likevel ha store ringvirkninger. Stordrankeren får følelsen av at det han gjør er normalt. Og de som drikker mindre enn drankeren i midten, kan føle seg utenfor faresonen, selv om forbruket deres ligger nærme definisjonsgrensene. En slik ufarliggjøring av drikkevaner kan ikke studentmiljøene vedkjenne seg. Det er noe som skurrer når mange ikke regner seg for alkoholikere fordi de er studenter. De som drikker for mye, trenger å høre at det finnes mennesker som tenker at dette ikke er bra, og at disse er langt flere enn ølteltet en torsdag kan gi inntrykk av. De studenter som ikke kjøper alkoholens bekymringsløse romantikk, må forsøke å beholde motforestillingene også når de er omringet av den. Studietiden skal ikke være en alkoholikerutdanning, og mennesker på vei mot problemer kan ikke heies frem med humring og klapp på ryggen.