.I dag, 8. november, for 50 år siden ble Minervas Kvartalsskrift lansert med en redaktørtrio bestående av idéhistoriestudenten Lars Roar Langslet og filologistudentene Kjell Hanssen og Knut Bøckman.Andre sentrale skikkelser i det som ble kjent som "Minerva-kretsen" var sosiologistudenten Tore Lindbekk, historiestudentene Gudmund Stang og Francis Sejersted, medisinerstudenten Egil Alnæs og en periode teologistudenten Inge Lønning.

Mennesket, et åndsvesen.

I spaltene fant man tekster fra noen av tidens ledende intellektuelle, som Hans Skjervheim, T.S. Eliot, Jon Elster, Reinhold Niebuhr og Christopher Dawson. Kretsen ville se forbi den rene økonomiske politikken og Arbeiderpartiets statsstyrte sosiale ingeniørkunst, til et bredere bilde av mennesket - som åndsvesen.De ville forbi det kunstige skillet mellom individ og fellesskap, og motsetningen mellom orden og frihet. Kanskje virket det da, som nå, som om politikken var delt opp i bare to fløyer som i praksis delte det samme utgangspunkt: Enten mennesket som produsent i et marked, eller mennesket som konsument av private tjenester.

Tilbake til ideene.

Minerva-kretsen startet i stedet med det som den dypt konservative britiske poeten T.S. Eliot kalte "the pre-political area", den delen av samfunnet som kommer "før" politikken. De ville gå forbi de ferdig oppstilte politiske slagene, tilbake til ideene som formet mennesker som mennesker.Her lå en klar brodd mot venstresiden. Det er ikke først og fremst politiske vedtak som skaper et samfunn, men totaliteten av kultur, tradisjon, normer og verdier. På samme måte var den rene næringslivsliberalismen mangelfull. Den tok ikke høyde for at mennesket ikke lever av brød alene.

Ideologiske motsetninger.

1950-tallet var tiåret da den amerikanske sosiologen Daniel Bell erklærte ideologienes død. 90-tallet var tiåret da de store ideologiene tilsynelatende døde, den kalde krigen var over og en resignert ironisk distanse senket seg over den vestlige verden. Den lille fliken av historie som vi har fått til eie, synes ikke å være preget av dramatiske ideologiske motsetninger.Snarere fremstår norsk politikk som en velregissert forestilling hvor målet er å dele ut mest mulig penger til gode formål. Norge har aldri vært rikere. Verden har, relativt sett, sjelden vært fredeligere. Allikevel er understrømmen sterk.

Hallelujarop fra markedene.

Liberale verdier trues av nye, totalitære og autoritære tankesett. Ikke bare fra fundamentalistiske islamister som misbruker religionen i kamp mot sine egne og oss, men også fra fremadstormende økonomiske supermakter som Kina og Russland; et autoritært regime som har ikledd seg markedsøkonomiske klær som raskt drukner ethvert angrep på landets menneskerettighetsbrudd i hallelujarop fra de internasjonale markedene.Også i Norge trues våre liberale verdier av våre responser på slike utfordringer - enten det er gjennom passivitet til utfordringene vi står overfor, eller gjennom fremmedfrykt som gjør at rettsstat, personvern og toleranse settes til side.

Egoisme og materialisme.

Markedsøkonomien betyr ikke alltid langsiktighet og anstendighet, men kan forfalle til egoisme og materialisme. Når vi ser tilbake, har vår del av verden opplevd en eventyrlig vekst de siste 200 årene, men vi glemmer lett hvilke verdier som gjorde det mulig. Ikke bare frihet og åpenhet, men arbeidsvilje, innsats og sparing - verdier som lett blir glemt dersom kapitalismen reduseres til et race om kortsiktige gevinster.Velferdsstaten produserer heller ikke bare frihet. Når bare inflasjonspresset setter grenser for hva oljepenger kan gjøre over statsbudsjettet, er det vanskeligere enn noensinne å forstå nødvendigheten av å sette grenser for hva staten bør gjøre eller gi penger til.

På godt og vondt.

Teknologien gir oss enorme muligheter, men også etiske utfordringer av uante dimensjoner. Da George Orwell skrev sin berømte bok "1984" i 1948, var det science fiction. I dag er overvåkingssamfunnet fullt mulig å realisere. Ingen tekniske barrièrer står lenger igjen. Samtidig har de enorme fremskrittene innenfor bio- og genteknologi gjort oss i stand til å eksperimentere med selve kodene til livet, på godt og vondt.Vi kan kurere sykdommer som tidligere ødela livet til millioner av mennesker, men vi kan også utrydde svake individer før de i det hele tatt får sjansen til å se dagslys for første gang. Bare etikken setter grenser.

Ikke-politikk.

Vi tror diskusjonen om disse utfordringene blir fattigere uten et moderne konservativt perspektiv. I en tid som setter likhetstegn mellom fellesskap og stat, må en slik konservatisme minne om alt som ikke er eller bør være politikk. I en tid som setter likhetstegn mellom frihet og egoistisk selvhevdelse, må en slik konservatisme minne om verdier som ansvar og anstendighet. I en tid som altfor lett ofrer frihet for trygghet, må en slik konservatisme minne om at vår frihet, om den synes aldri så selvsagt, er både hardt ervervet og alltid skjør.

Kritikernes fatale tabbe.

I de senere år har flere samfunnsdebattanter etterlyst Minerva-kretsens konservatisme i den offentlige debatten, i frustrasjon over de yngre
generasjoners "nyliberalisme" og "høyreradikalisme".Vi er enige med kritikerne i noe, men de begår en fatal tabbe. De synes å bygge på en implisitt antagelse om at gårsdagens løsninger også kan bli morgendagens, og dermed en idé om at fortiden ikke bare skal inspirere, men dirigere. Men det holder ikke å drive botslesning av gamle utgaver av Minerva for å løfte konservative debatter opp på dagsordenenen. Ideer må leve, og for å puste må de slippes fri. De kan ikke puttes på norgesglass, konserveres i 40 år, isoleres fra all åndelig og materiell utvikling, og så tas frem igjen ved en passende anledning. Ideer må settes inn i sin tid! Som Lars Roar Langslet sier det: "Enhver tid må tenke gjennom de konservative problemstillingene på ny, fordi samfunnet og premissene for debatten forandres".

Avgjørende for Høyre.

Minerva-kretsen plantet et frø. Sett fra pressekontorene på Høyres Hus var det kanskje vanskelig å se at dette tykke tidsskriftet skulle ha noen spesielt viktig funksjon. Utslag på meningsmålingene ga det helt sikkert ikke. Allikevel er tankearbeidet i de rundt ti årene fra 1957 blitt stående som helt avgjørende for partiet Høyres fremtidige utvikling.Gjenopplivingen av en konservatisme som så å si lå på sotteseng ga Høyre muligheten til å bygge et bredere borgerlig samarbeid ved å peke på fellestrekk i den konservative, liberale og kristendemokratiske tradisjon. Det markerte partiet som noe mer enn bare næringslivets parti, og bidro dermed til å fjerne stempelet som pengefolkets forlengede arm.Ideene fikk konsekvenser.