Gaarder blir misforstått

MENINGSLØSE SLUTNINGER. William Kristols artikkel "Antijudaismen øker", trykt i Wall Street Journal og i Aftenposten 19. september, viser at han har misforstått Jostein Gaarders kronikk 5. august om "Guds utvalgte folk". Det kan føre til meningsløse slutninger om norske holdninger.Derfor kan det kanskje være på sin plass at flere peker på at den norske teksten ikke med rimelighet kan forstås slik som Kristol gjør. Misforståelsen kan skyldes at oversettelse til engelsk kan gjøre det vanskeligere å se at enkelte ord - som er viktige i denne sammenheng - har flere ulike betydninger på norsk.

Anerkjenne Israel.

Gaarder har skrevet helt klart at han ikke vil at staten Israel skal opphøre å eksistere. Han har riktignok også skrevet at "Vi anerkjenner ikke lenger staten Israel". Men ordet "anerkjenne" er her åpenbart brukt i den litterære betydningen, nemlig å akte eller bifalle, respektere, rose, trykke til sitt bryst. Alle disse ord - og mange flere - er ifølge "Norsk Illustrert Ordbok" synonymer til å "anerkjenne". Og teksten gjør det helt klart at det er slik anerkjennelse - i betydningen bifalle eller respektere - som Jostein Gaarder ikke lenger finner riktig. Dette er det enda lettere å forstå når man tar i betraktning at kronikken ble skrevet etter at Israel, som holder tusener av palestinere som politiske fanger i sine fengsler, ikke ville utveksle noen av dem med én israelsk soldat i palestinsk fangenskap. Israel svarte heller med brutale bombeangrep som har drept hundrevis av palestinere, blant dem tallrike barn, rasert kraftforsyning, vannforsyning, avløp, boliger, kontorer og veier, og forverret en ufattelig nød i Gaza. Dette begynte før krigen i Libanon.Det er flere som ikke kan respektere slikt, for bare å nevne én av betydningene av ordet å "anerkjenne" på norsk.

Anerkjenne palestinerne.

At Gaarder selvfølgelig anerkjenner Israel i folkerettslig forstand, fremgår helt tydelig av en annen setning i samme kronikk, der han skriver at: "Vi anerkjenner staten Israel av 1948, men ikke den av 1967. Det er staten Israel som ikke anerkjenner, respekterer og bøyer seg for den folkerettslige staten Israel av 1948. Israel vil ha mer, mer vann og flere landsbyer." Det Gaarder sier her er jo at Israel bør rette seg etter FNs resolusjoner, trekke seg ut av okkuperte områder, og anerkjenne palestinernes rett til sin egen stat ved siden av et Israel, med grenser fra før krigen i 1967. Ved i stedet å okkupere palestinske områder, og bryte folkeretten ved å bosette egne borgere på dem, og bryte menneskerettighetene ved en utrolig brutal okkupasjonspolitikk, har Israel selv gjort det umulig for mange å bevare respekten for staten Israel i moralsk forstand.Men få har med større engasjement enn nettopp Jostein Gaarder understreket at en stats umoral ikke må føre til reaksjoner mot mennesker som ikke er ansvarlige for dens overgrep.

Forsterker hatet mot Israel.

Bekymring for Israels fremtid taler for kraftigere reaksjoner mot undertrykkelsen av palestinerne - og brutaliteten overfor libaneserne - enn Vesten har vist hittil. Jostein Gaarders kronikk må leses som et rop om at man må reagere, for å prøve å stanse overgrepene, som forsterker et hat mot Israel blant tallrike millioner i den ikke-vestlige verden. En ny politikk må få slutt på dette hatet, før det blir for sent. USAs evne til å garantere Israels sikkerhet, kan bli undergravet av supermaktens enorme gjeld. Europa er om få årtier et samfunn av oldinger. Israel må, for sin overlevelses skyld, medvirke til fred før den tid. Fred med blant andre Hamas og Hizbollah må bli en krevende prosess, men historien gir grunn til å tro at det går an.Og det finnes ikke noe holdbart alternativ.