Frislepp av markedet. For 20 år siden fikk sosialøkonomene gjennomslag for å avvikle politisk styring av kraftsektoren. Ifølge teorien skulle vi snart si at «nu går alt så meget bedre». Og det gjorde det, for kraftselskapene.
Frem til 1990 ble ny kraft bygget ut i takt med økende behov, og prisene holdt seg noenlunde stabile. Etter liberaliseringen er det ikke bygd ut kraft i takt med økt behov. Etter 20 år er vindkraft for eksempel oppe i syv promille av samlet produksjon.
Gavepakke.
For kraftselskapene var frisleppet i markedet en gavepakke. Når kraftbehovet øker uten at produksjonen øker tilsvarende, øker prisen. Flere nye kraftkabler til utlandet gir ytterligere prisøkning. Vi må konkurrere om vår egen vannkraft med utlendingene! Det driver prisene videre, og kraftselskapenes inntekter øker. Det er god markedslogikk.
Ny fordeling.
Sosialøkonomene hevder at vi først nå ser den reelle verdien av norsk vannkraft. Det er feil. Verdien av norsk vannkraft har ikke økt, men fordelingen av verdien er endret. Tidligere disponerte du og jeg, minstepensjonister, sykehus og pleiehjem, og også norsk industri en stor del av verdien gjennom vesentlig lavere priser enn nå. Det er det slutt på.
Kraftkrisen er verst i Midt-Norge. Årsaken er en (positiv) industriutbygging på Sunndalsøra og i Aukra. Regionen mangler nå kraft i et normalår tilsvarende Oslos forbruk. Prisen har vært oppe i over 11 kr pr. kWh.
Gjennom Geiranger.
Statseide Statnett forteller oss at løsningen for Midt-Norge er en monsterlinje gjennom Geiranger! Det er en halvløgn, grensende til uredelighet. Overføringslinjer mellom regionene for å utjevne normal variasjon i produksjon, er fornuftig. Monsterlinjer for å bøte på permanent underdekning, er i beste fall dumt. Det er ny kraftproduksjon vi trenger, ikke nye linjer! Statnetts løsning er som å bruke Paracet mot lungebetennelse.
Håpløs miljøpolitikk.
Skyfling av elkraft fra region til region er dessuten håpløs miljøpolitikk. I tillegg til visuell forurensing og milliardkostnader, er tapet i kraftlinjene betydelig. Vi får mindre strøm, mens penger som saltes ned i linjer og kabler, burde gått til økt strømproduksjon der strømmen trengs.
Gasskraft kan redde oss. Men Kjell Magne Bondeviks årelange kampanje mot «sterkt forurensende gasskraft» var dessverre vellykket. Gasskraft er nå et så negativt ladet ord i Norge at selv Frp knapt tør ta det i sin munn.
Importert kraft.
Når vi har nasjonal underdekning, importerer vi heller dansk og polsk kullkraft. Med to-tre ganger så høye CO{-2}-utslipp som gasskraft. Men pytt, pytt, CO{-2}-utslippene skjer jo i Polen og Danmark, og vi kan toe våre hender. At dobbeltmoral er en velutviklet øvelse i Kjell Magne Bondeviks parti, er ingen stor nyhet. Heller ikke at CO{-2}-fundamentalistene i SV ikke makter å se ut over landets grenser. At Arbeiderpartiet og distriktspartiet Senterpartiet i denne situasjonen ser i gulvet, er bare ynkelig.
Staten eier også Statkraft. Og Statkraft bygger gasskraftverk. I Tyskland. Kanskje de skal bruke norsk naturgass? Kanskje blir den kraften sendt til Midt-Norge om noen år, i Auke Lonts monsterlinje gjennom Geiranger? Med betydelig effekttap.
Med kobling til Nyhamna for å sikre Ormen Lange, vil Geiranger-linjen i luft/sjøkombinasjon koste i omkring seks milliarder kroner. På Møre er det utredet to gasskraftverk, et i Elnesvågen (450 MW) og et på Tjeldbergodden (860 MW). Begge har fått konsesjon. Investeringene er anslått til 2,5 milliarder for Elnesvågen og fire milliarder for Tjeldbergodden. De to kraftverkene ville bringe kraftsituasjonen i Midt-Norge i god balanse, og monsterlinjen ville bli overflødig. I tillegg kan «reservekraftverkene» som Statnett har bygd, demonteres og selges. De alene har kostet oss, deg og meg, 2,5 milliarder over nettlinjen.
Tenk litt gjennom tallene ovenfor.
Spørsmålet er: Hvor lenge skal vi holde oss med politikere som lar dette skje?
Kommentarer