George W.s mange ansikter

JEG HAR MANGE med meg når jeg påstår at George W. Bush kan bli stående som en av USAs svakeste presidenter gjennom tidene. Hans håndtering av terrorangrepene 11. september, som kulminerte i angrepet på Irak, er blitt stående som en oppskrift i manipulasjon, naivitet og stahet. Og det er mer: Hans gjentatte forsøk på å forhindre debatt om klimaforandringene, hans administrasjons nesten maniske mistenksomhet og hemmelighold, hans klønete behandling av orkanen "Katarina"s ødeleggelser i 2005, og hans vilje til å holde på forsvarsminister Rumsfeld til lenge etter at sistnevntes fatale feilgrep var tydeliggjort for all verden - alt dette taler sitt tydelige språk.Men det er også andre sider ved "W", som han kalles i familiekretser.

Kommunikasjon.

For eksempel er det galt å feste seg ensidig ved at han er en dårlig retoriker. Hans evne til å formulere seg elegant er riktignok nær nullpunktet, og på pressekonferanser kan han være en katastrofe. Men mannen er likevel, på sitt vis, en god kommunikator. Han får dem han snakker med, til å roe seg ned og lytte. De siste ukenes naturkatastrofer i Midtvesten er et godt eksempel. I skarp kontrast til administrasjonens opptreden i New Orleans for tre år siden, er presidenten nå alltid ute hos folk, med genuin interesse og medfølende ord. Ifølge New York Times må selv de mest skeptiske innrømme at han er dyktig. Den tidligere guvernøren gjør det han kan best: Å bringe folk sammen, på det nære, personlige plan.Skuespilleren Sean Penn har sagt at han skammer seg over å komme fra et land med en president uten hjerne og uten hjerte. Jeg skal la George W.s intellektuelle kapasitet ligge. Men at han er uten hjerte, er ikke riktig. Mye av det som er gått galest i hans presidentperiode, er faktisk et resultat av hans idealisme. Angrepet på Irak er ikke først og fremst et uttrykk for personlig hevnlyst eller ønske om tilgang på olje. Først og fremst har Bush, mot de politiske realistenes råd, trodd på spredning av demokrati og rettferdighet. Riktignok har han trådt feil, gang på gang. Men han har en moralsk agenda, og han står som en sterk kritiker av realismens til tider kyniske tro på maktbalanse.

Afrika.

Og så har vi Bush' kanskje sterkeste - og mest ukjente - side som president: Hans iherdige kamp for mer støtte til Afrika, i særdeleshet i kampen mot AIDS. Bob Geldof har uttrykt at presidenten må ha verdens dårligste PR-apparat, når han ikke har fått mer anerkjennelse for dette. På sin Afrika-reise nylig ble Bush hilst velkommen som en sann venn av kontinentet.

Kristentro.

Dette er åpenbart et utslag av Bush' evangeliske kristentro. Riktignok vet enhver som har studert såkalt evangelisk teologi i USA, at den kan kritiseres - både teologisk og politisk. Men den grunnleggende troen på alle individers likeverd, og dermed også oppgjøret med rasisme og andre fordommer, ligger dypt hos Bush. Det er ikke tilfeldig at han er blitt regnet som en liberaler i immigrasjonspolitikken, og at han har en utenriksminister som er sort kvinne.Jo da, Bush kan med rette kritiseres. Jeg teller selv ned ukene til han skal gå av. Men USAs 43. president er samtidig et mer sammensatt menneske enn karikaturene har gjort ham til.