Muhammed-tegningene. Hva mer kan vi si? Ordene er brukt opp: "dialog", "bygge broer". Likevel hater de oss og stormer våre ambassader. Hva kan vi gjøre?Vi lengter tilbake. Gi oss tilbake den virkeligheten hvor vi hadde kontroll. Hvor naboen ikke utgjorde en potensiell trussel, hvor det å være norsk er selvforklarende.Er det noe av denne frustrasjonen som får utløp i fordømmelsen av Vebjørn Selbekk? "Hvis bare han hadde latt være å trykke tegningene, hadde problemet vært Danmarks, ikke vårt." Hadde det det? Og om så var: Betyr det at Norge ville trukket på skuldrene og stått som tilskuer til stormløpet mot alt dansk? Svaret er trolig ja.Problemet med å være tilskuer er at man ikke skjønner hva som foregår. Utenriksminister Jonas Gahr Støre sa at den viktigste oppgaven fremover blir hvordan vi håndterer kulturforskjeller.
Historier.
Det høres fint ut. Men en modell består sin prøve først hvis den makter å forklare virkeligheten. Gjør dialogkulturen det? La oss ta to eksempler: Den tidligere predikanten ved Finsbury Park-moskéen i London, Abu Masri al-Hamza, ble dømt til syv års fengsel for oppfordring til drap på jøder og andre. Retten fikk avspilt en rekke videoer med taler av Hamza. De er groteske. Hamza forklarer menigheten hva som må gjøres: Hvis det skal forgiftes, så forgift, hvis struper skal skjæres over, så gjør det, hvis det må bombes, så bomb. Misjoneringen for jihad har pågått i flere år.I Tyskland ble marokkaneren Mounir el-Motassadeq overraskende løslatt av en føderal domstol. Motassadeq har erkjent å ha vært på en av Al-Qaidas treningsleirer i Afghanistan. Han var en nær venn av Muhammed Attas Hamburg-celle, og kasserer for selvmordspiloten, Marwan al-Shehhi. Trett av detaljer? Det er vårt sivile, fredelige sinn som blir matt av alt det bombarderes med. Hvem orker beskjeftige seg? Problemet er bare at det er våre samfunn disse menneskene ønsker å blåse i lufta, eller helst overta.
Alternativ til dialog?
Hva er alternativet til dialog, spør statsminister Jens Stoltenberg. Det er ektefølt, ærlig ment. Men nyere historie gir mange eksempler på folk som ikke har vært mottagelige for dialog. Han trenger ikke gå lenger enn til sin far Thorvald og krigene på Balkan. Slobodan Milosevic var åpen for dialog når det passet ham, og brukte ellers andre metoder. Denne gang er det ikke bosniske muslimer det gjelder. Det gjelder oss selv. Norske soldater, diplomater, studenter, vår eksport, vårt renommé. Og Gud bevare oss: Kanskje våre barn?Stoltenberg aner det. Han flakker med blikket og vet hverken ut eller inn.
Erkjenn situasjonen.
Vesten er truet av krig. På grunn av vår samfunnsform, vår makt og posisjon. Første bud er: Erkjenn situasjonen, fokuser, forbered folk, gi dem noe å tro på. I stedet er Bush-administrasjonens feil blitt en unnskyldning for ikke å gjøre noe. Det har selvfølgelig sammenheng med en overvekt av venstreorienterte innen medier og akademia, som fører korstog mot USA og alt som smaker av vestlig maktbruk.- Hva om det var en demonstrasjon utenfor Stortinget. Hva ville folk sagt om dere satte inn F-16-fly mot dem, spurte programleder Lilly Fritzman statssekretær i Forsvarsdepartementet, Espen Barth Eide, i NRKs Dagsnytt Atten. Han svarte tørt at så vidt han visste, var ikke demonstranter utenfor Stortinget utstyrt med Kalasjnikov og granater.
Vestens feil.
Det underliggende premisset, som gjør at vi systematisk søker etter feilen hos oss i Vesten, utgjør et betydelig psykisk press på de styrende. Denne konflikten får mye større og mer varige skader for vårt samfunn enn vi kan forestille oss. Hverdagen kommer aldri tilbake. Uroen står skrevet i statsminister Stoltenbergs ansikt, men han forstår ikke sammenhengen.
Kommentarer