Gode muslimer doper seg ikke

"Junkies, hele gjengen". En av deltagerne på et populært nettsted for unge med indisk og pakistansk bakgrunn oppdaget hva A-gjengen hadde uttalt, og skrev et innlegg om det. Deltageren var imot deres støtte. Når ble A-gjengen muslimer, spurte han eller hun, og endte med å konstatere at de var "Junkies, hele gjengen". Poenget var at gode muslimer ikke doper seg. Utsagnet er viktig i dag, fordi stadig flere av dem som befinner seg i Oslos rusmiljøer på gata har innvandrerbakgrunn. Det store flertallets avhold bidrar til at tragedien til rusbrukere med innvandrerbakgrunn blir enda større.

Religion og positive historier

Unge med innvandrerbakgrunn rapporterer markert lavere forbruk av rusmidler enn de med norsk bakgrunn. Skillene er størst i Oslo. Her er befolkningsandelen med innvandrerbakgrunn størst, og det er her vi finner flest unge med bakgrunn fra muslimske land. Hva betyr dette? Kanskje er det slik at religiøse forskrifter om totalavhold veves sammen med ønsker om å fortelle positive historier om hvem du er? Vi finner nok en del variasjoner, men forskjellene i rusforbruk tyder på at for de store grupper muslimer innebærer det å være samfunnsdeltager med innvandrerbakgrunn det samme som å avstå fra rusmidler. Og omvendt: De som ruser seg, er samtidig diskvalifisert fra all deltagelse. Kanskje var det derfor deltageren på ungdomsforumet la vekt på at A-gjengen var junkies, og ikke det denne ungdomsgjengen ellers er kjent for i mediene, nemlig at de er involvert i kriminalitet. Ungdomsmiljøer som A-gjengen har vunnet respekt på gata gjennom spektakulære og svært synlige hendelser og episoder. De er lokale bærere av internasjonal ungdomskultur.Kriminalitet inngår i bildet, men ikke rus.

Historien om Aki og Ira

Vi står overfor en av de tristeste sidene ved vårt samfunn når vi møter unge med innvandrerbakgrunn som har et synlig rusforbruk. Tragedien kommer til syne i de parallelle historiene til de tidligere klassekameratene Aki og Ira. De er etterkommere av arbeidsinnvandrere som kom hit fra det samme landet i Asia. Begge kom inn i venneflokker som hadde sine hovedarenaer utenfor skolen. Ungdomsmiljøene besto i starten av ungdom med familiebakgrunn fra mange forskjellige land. De utviklet vennskapsrelasjoner hvor det ble naturlig å omtale hverandre som "brødre". Samtidig holdt de sine liv på gata skjult hjemme. Begge fikk avbrutt sin skolegang.Selv om mye var likt i utgangspunktet, ble deres skjebner helt forskjellige. Hva skjedde? Aki forteller om kriminalitet som for ham var vanlige forretninger. Målet var å vinne respekt fra alle andre. Kostnadene har vært høye. Aki har tilbragt flere år i fengsel. Men han har vunnet respekt i Oslos gatemiljøer.Ira ba meg se hele hans liv i lys av hans rusforbruk. Han rørte aldri alkohol, men han og "brødrene" startet tidlig med hasj. De var fra starten av et rusfellesskap svært få utenfor hadde innsyn i. Forbruket ble finansiert først ved hjelp av kriminalitet, senere tok de til å selge hasj. Via hasj kom Ira i kontakt med heroin.

"Festdeltagere" og "dophuer"

En "onkel" tilbød dem jobb som heroinselgere. Det førte til at de fikk mye penger mellom hendene. Etter hvert gikk alle også over til å bruke heroin selv. Så lenge Ira og hans venner sto frem som selgere, gikk det greit. Men det ble etter hvert vanskelig for Ira å skjule sin heroinbruk. Det endelige bruddet startet den dagen en av Iras kunder med norsk bakgrunn lærte ham å bruke sprøyte. Hvorfor? Årsaken kommer frem i noe Aki fortalte: Han gjorde mange lukrative forretninger på gata i Oslo. Noen tok ham inn i tunge rusmiljøer. Det mislikte han. Ingen måtte koble hans forretningsvirksomhet til sprøyteforbruket, som foregikk der. Aki var livredd for hva det skulle gjøre med hans posisjon. Det går et markert skille mellom "festdeltagere" og "dophuer", og det går mellom de som bruker og de som ikke bruker sprøyter. Alle som tar i bruk sprøyter, endrer posisjon - med unntak av de som greier å holde det skjult.

Dramatisk overgang

Overgangen var mer dramatisk for Ira enn for mange andre. Det Aki var bekymret for, skjedde med Ira. Hans gatestatus kunne ikke lenger beskytte ham. Iras leverandør turte ikke gi ham dop, og vennene holdt seg unna for ikke å bli assosiert med sprøytebruken hans. Også sprøytebrukere med norsk bakgrunn holdt avstand. Han kunne jo ikke lenger levere varene. Ira ble utstøtt. Det er på denne måten flertallet av Oslos befolkning med innvandrerbakgrunn, eller rettere sagt deres syn på rusmidler, gjenfinnes på gateplan i en enda sterkere fordømmelse av tunge rusbrukere med slik bakgrunn. Denne fordømmelsen slipper sprøytebrukere med norsk bakgrunn lettere unna.For Ira var det aldri noen vei tilbake. For en tid siden ringte Aki meg og fortalte at Ira hadde endt sitt liv med en overdose alene på gata i Oslo. Aki på sin side har sonet sin dom og avsluttet videregående skole. Aki og Ira har vokst opp i Oslo. Mye av den nye rekrutteringen til rusmiljøene i dag består av deltagere med mye kortere fartstid i Norge. Flere er asylsøkere.Vil de også merke vektleggingen av avhold i egne miljøer som en ekstra belastning - eller gjør det faktum at de har vært her kortere at de paradoksalt nok slipper lettere unna?