Grand Prix er også politikk

ARENA FOR NASJONSBYGGING. Finalen i Melodi Grand Prix (MGP) går av stabelen i kveld. MGP er ikke bare en konkurranse med innslag av glam og b-kjendiser. Den har i høyeste grad et politisk innhold, og er spekket med politikk, nasjonale konflikter og nasjonsbyggingsprosjekter.Det er flere måter å analysere det politiske innholdet i MGP på. Vi kan f.eks. se på forskjeller mellom den kalde krigen og tiden etter den kalde krigen. Det er mulig å vurdere EU-utvidelser og den europeiske identiteten ved å se på melodifestivalens utvikling. Og vi kan se på MGP som en arena for nasjonsbygging for nye stater i Europa.

Før og etter den kalde krigen.

MGP var under den kalde krigen i hovedsak et vesteuropeisk prosjekt selv om land som Israel, Marokko og Tyrkia var med. Det var med andre ord en konkurranse for dem på "riktig side" av jernteppet. Allikevel viser stemmegivningen fra tidlig 1970-tall til Murens fall at noen var likere enn andre ved at stemmegivningen fulgte et bestemt mønster.Dette mønsteret viste at det fantes en nordisk blokk, en middelhavsblokk, en engelskspråklig og en kontinental blokk.De høyeste poengsummene ble gitt innad i hver blokk, mens man fordelte de mindre poengsummene til andre blokker. For eksempel ga Norge, Sverige og Danmark ofte hverandre 12, 10 og 8 poeng. Videre ble de overskytende poengene fra den nordiske blokken og middelhavsblokken gitt til den engelskspråklige og kontinentale blokken. Det førte til at den siste blokken som oftest endte opp med vinneren. Disse stemmemønstrene viser to ting: 1. At de høyeste poengsummene som oftest gikk til de landene som kulturelt sto en nærmest. 2. At de landene som hadde det politiske og kulturelle hegemoniet, f.eks. landene som hadde flest låter på hitlistene i de andre blokkene og hadde mest politisk makt i Europa, høstet flest poeng.

I kjølvannet av Murens fall.

Et annet kjennetegn er at hovedtema i låtene i denne perioden stort sett dreide seg om kjærlighet. Et symbol på et konfliktfritt Vest-Europa. To av unntakene var det finske bidraget "Nuku pommiin" (atombomben) fra 1982 og Jahn Teigens "Glasnost" fra 1988.I kjølvannet av Murens fall ble melodiene mer politiske. I 1990 hørte vi blant annet tyske "Frei zu leben", østerrikske "Keine Mauern mehr", norske "Brandenburger Tor" og den italienske vinnermelodien "Insieme 1992" med tittelen "Unite, unite Europe". Alle med henvisninger til at den kalde krigen var over.

Klare blokkdannelser.

Fenomenet med blokkdannelser fortsatte imidlertid. Det blir særlig tydelig i 1994 da flesteparten av de tidligere kommunistiske øst- og sentraleuropeiske landene kom med i konkurransen. Da fikk vi blant annet en Balkan-blokk og en polsk-russisk-ukrainsk blokk. Landene innenfor disse blokkene ga hverandre ofte de høyeste poengsummene.Et annet viktig trekk er at det politiske øst- vest-skillet i Europa gjør seg gjeldende i MGP. Landene som var med under den kalde krigen, gir i hovedsak toppoengene til hverandre, det samme gjør de nye landene. At Estland (2001), Latvia (2002) og Ukraina (2005) har vunnet MGP, er sannsynligvis et resultat av disse blokkdannelsene.

Tilfellet Tyrkia.

Overgangen fra juryordning til telefonstemmegivning har ytterligere forsterket denne tendensen. Siden de fleste immigrantgrupper bor i naboland til det opprinnelige hjemlandet, er det naturlig å tro at tendensen med blokkdannelser vil fortsette. I denne sammenheng er Tyrkia et spesialtilfelle. At Tyrkia vant MGP i 2003 var langt på vei et resultat av at store tyrkiske grupper i forskjellige land ringte inn og stemte på "gamlelandet".

EUs testarena.

Utviklingen av MGP har på mange måter fulgt utviklingen i EU. Konkurransen ble etablert året før Romatraktaten ble undertegnet og har økt fra seks til nærmere 40 deltagerland. Til sammenligning har EU økt fra seks til 27 land i den samme perioden.På den annen side utfordrer MGP definisjonen av Europa og innholdet i det å være europeisk. Under den kalde krigen deltok som nevnt land som Israel, Marokko og Tyrkia, og i de siste årene har Moldova, Georgia og Armenia kommet med.Også Palestina prøver i år å få innpass i finalen. Hvor skal dette ende? Dette er en problemstilling også EU sliter med. Hvor ender Europa? Utrolig nok har den raske utvidelsen av melodifestivalen ført til mishag i enkelte EU-land.Da Nederland ble slått ut i semifinalen i forkant av folkeavstemningen om EUs grunnlov i 2005, mente 70 % av nederlenderne at fiaskoen var symptomatisk for hvordan maktbalansen i EU hadde forskjøvet seg østover!

Arena for nasjonsbygging.

Det går også et skille i Europa når det gjelder entusiasmen rundt MGP. I Vest-Europa ser man enten på dette som en ren underholdningsgreie eller som noe helt meningsløst. I Øst- og Sentral-Europa derimot er arrangementet en viktig arena for å vise seg frem både som selvstendig stat og for å promotere sin egen nasjon.For flere av landene er MGP en viktig arena for nasjonsbygging. Da Estland og Latvia vant, skapte dette en vanvittig entusiasme nasjonalt og en folkelig mobilisering som man ikke har sett maken til i Grand Prix-sammenheng.Hviterussland benytter anledningen til å markedsføre seg med svære PR-kampanjer og store fester for pressen for å gi et positivt inntrykk av diktaturet. MGP spilte også en rolle i den ukrainske oransjerevolusjonen i 2005. Viktor Jusjtsjenko brukte finalen i 2005 som en manifestering og feiring av revolusjonen året før.Mon tro om ikke MGP blir et prioritert område også for Wales, Skottland og Nord-Irland om de får sin selvstendighet? Irenes suksess vil da kunne være et forbilde.

Beste sang vinner aldri.

De fleste som ser på MGP mener at den beste sangen aldri vinner. For mange av landene som deltar er ikke det heller så viktig. Det viktigste er å støtte dem man føler seg nærmest knyttet til politisk og kulturelt.De som må ha trodd at Melodi Grand Prix bare er en sangkonkurranse, tar med andre ord feil. Det er i høy grad også en politisk arena.