Gud på tiltalebenken

Blasfemiparagrafen er like gammel som Grunnloven. Først var den en del av ytringsfrihetsparagrafen § 100 som forbyr «ringagt mod religionen». I straffeloven fra 1902 fikk blasfemi en egen paragraf (§ 142). I 1999 foreslo ytringsfrihetsutvalget den fjernet. Forslaget vakte debatt, men ingen følelsesladede ytringer. «Blasfemiparagrafen er en sovende paragraf», sa ytringsfrihetsutvalget, og så ingen grunn til at den igjen skulle bli aktuell.

Brukt mot Øverland

Siste gangen den ble brukt var mot Arnulf Øverlands foredrag «Kristendommen – den tiende landeplage» i 1933. Året etter ble blasfemiparagrafens gyldighetsområde utvidet til å gjelde alle tillatte religionsformer. Etter det har paragrafen aldri vært brukt. For når blasfemi ikke lenger er begrenset til krenkelse av én religion, blir det opp til den krenkede selv å definere lovbruddet.

Sinnene i kok

Så kom Muhammed-karikaturene (2006) og sinnene sto i kok. Det var ikke kristendommen og islam som kræsjet, men islam og det sekulære, ukristelige Vesten. Karikaturstriden foregår mellom opprørte muslimer og en like opprørt presse. Mediene definerer sin kamp som en mønstring for ytringsfriheten, muslimene kaller det blasfemi. Spørsmålet som reises er religionenes plass i norsk offentlighet.

Demonstrasjonene i kjølvannet av Dagbladets Muhammed-karikatur viser ikke at radikal islamisme er på fremmarsj i Norge, men at det bare skal en håndfull aktivister til for å mobilisere store grupper når saken det gjelder er viktig nok. Aftenpostens oppslag søndag 14. februar illustrerer poenget: Muslimene som ble intervjuet var såret over manglende forståelse i norsk offentlighet.

Samfunnsnytte?

Deres reaksjon er helt i tråd med de følelsene som kristne ga uttrykk for på 1970-tallet da de demonstrerte mot filmer som Jesus Chris Superstar og Life of Brian. De kunne hverken se samfunnsnytten av å skjende Jesus eller forstå hvorfor andre skulle le av det de selv satte høyest.

Styres av sekulære interesser.

Norsk presse er privateid, og 99 prosent er sekulære. Det betyr at religionsdebatten styres av sekulære og kommersielle interesser. Det er vanskelig å se hvordan religion skulle kunne true ytringsfriheten. De ulike religionene i Norge har felles interesse av en sekulær presse som behandler alle religioner likt. Fra et religiøst ståsted er den sekulære offentlighetens relativisme allerede en tung pris å betale: For når alle religioner behandles likt, er det rådende prinsippet «sant for deg og ikke for meg». I dette ligger en grunnleggende religionskritikk – kritikk av religionenes sannhetsregime.

Må defineres klarere

For å sikre et rom for religioner i det moderne sekulariserte Norge, må religionskritikken defineres klarere. En avisredaktør kan ikke sette troens objekt, Gud, på tiltalebenken. Det er en trossak som tilhører religionenes domene. Pressens ansvar er å kritisere handlinger – ikke å saumfare religiøs tro. Hva de troende gjør i religionens navn, det må være religionskritikkens ansvarsområde. I dette perspektivet blir påstanden om at Muhammed-karikaturer er religionskritikk helt absurd.