Gufs fra fortiden

I Aftenposten 10. februar kunne man lese noe som var vel egnet til å sette morgenkaffen i halsen: Biskop Laila Riksaasen Dahl i Den norske kirke sier i et intervju at "det er en utfordring fremover (...) å blankpusse hellighetsbegrepet". De vantros innflytelse i samfunnet skal igjen bekjempes. Volden i Midtøsten har altså bevist at tro er viktigere enn alt annet. For meg høres dette ut som en trussel fra en mørk fortid.

Profitterer på frykt.

Det er triste tider for de ikke-religiøse og de religionskritiske nå. Den norske kirke har som forventet funnet ut at den selv kan profittere på frykten som situasjonen rundt Muhammed-karikaturene har skapt. Riksaasen Dahl har i islam tydeligvis fått øynene opp for religionens egentlige mening. Konsekvensen av dette blir at tro står over det sekulære samfunnet. Hendelsene har vist at religiøses krav om å få lov å være kollektivt "krenket" for slik å kneble verdslig ytringsfrihet, er berettiget. Blasfemien skal igjen bli en del av samfunnsordenen, som fredsbevarende middel. Hva er egentlig blasfemi? For meg er det forestillingen om at en religions hellighet gjelder oss alle, enten vi tror eller ei. Det er hellige ting som står over lovverk og demokrati, den er rotfestet dypt i jorden og høyt i himmelen samtidig, i "Blut und Boden". De ikke-troende blir nemlig også avkrevet lydighet.

Eksisterer ikke.

For meg eksisterer ikke blasfemi. Heller ikke kollektiv "fornærmelse" og "krenkelse". Når mennesker sier de er personlig såret over karikaturer som vitterlig ikke har noe med deres person, men med en heller løs kollektiv identitetsforestilling å gjøre, gjenkjenner jeg spor av en fascistisk grunntanke om massens enhet og underkastelse. At mange muslimske samfunn, preget av imamers, mullahers, lokale despoters og nasjonale diktatorers jerngrep, eksisterer i denne tilstanden, er ikke overraskende. Religionene er til alle tider blitt brukt som trussel for å underkaste seg folket. "Hvis dere ikke gjør som jeg sier, kommer de slemme kristne fra Vesten og tar dere". Når imidlertid den norske "folkekirken" forkynner denne forestillingen om kollektiv hellighet og pålegger oss andre en begrensning av vår frihet i "respektens" navn, er dette en farlig, arkaisk metode for å overleve i den moderne verden. Det er en forvrengning av respekt-begrepet. Man sniker begrensningen av ytringsfriheten inn bakveien. Hvis Riksaasen Dahls syn får gjennomslag, er det en sjokkerende endring av demokratiets verdi.

Nordmenn likegyldige.

Jeg er en av de nordmennene som har tilbragt mye av livet i utlandet. En ting som slår meg her i landet, er at selv om demokrati står høyt i kurs og festtalene er mange, så er dette likevel ikke en diskusjons- og konfrontasjonslysten kultur. Enhet og enighet er viktigere, ellers kunne det jo bli utrivelig! Derfor opplever jeg nordmenn i mange sosiale situasjoner som nokså likegyldige og uengasjerte. Enighet er en dyd. En god grobunn for Laila Riksaasen Dahls ideer om helligheten og for ideen om at uenighet er farlig. Når hun mener at harselasen over religion går for langt, impliserer dette at hun ikke godtar at de som harselerer faktisk mener det de sier, men at det er ondskapsfullt, fiendtlig, gjort nettopp for å "krenke". Det faller henne ikke inn at harselasen kanskje er like hellig som hennes egne meninger. Men hvem bestemmer hva å "krenke" innebærer? Utelukkende den krenkedes egen følelse? Som ikke-religiøs, og attpåtil som homofil, kan jeg ikke tillate meg slik fintfølende adferd, selv om jeg innser at jeg ved å fremstå som krenket kunne sette adskillige mennesker i gjeld til meg. Det er dette religionen gjør: Når Kirken også i det moderne samfunnet opprettholder forestillingen om det almen-
gyldige, opphøyde - det som står over det tenkende mennesket og demokratiet - havner den stadig vekk i konflikt med resten av samfunnet. Slik kan den fremstille seg som den "krenkede" part. Skal vi betale deler av vår ytringsfrihet for å unngå dette? Les artikkelen fra fredag
10. februar på aftenposten.no