Dårlig selvtillit. Dårlig selvtillit og skrøpelige selvbilder faller fint inn i folden av problemer som du og jeg må vedkjenne oss ansvar for selv.En deprimerende tanke - og håpløst urettferdig, vil mange si. Er det ikke slik at selvbildet dannes og utvikles i forhold til andre mennesker? Og at manglende tiltro til egen verdi kan spores tilbake til erfaringer med å ha blitt mobbet, trakassert eller behandlet respektløst?

Etableres i barndommen.

Det er riktig at grunnlaget for selvoppfattelsen etableres i barndommen. Først og fremst i de nære relasjonene, men også i barnehage, skole og nærmiljø. Men det er like riktig at personen selv spiller en aktiv rolle i å vedlikeholde problemet i voksen alder. Det er dette som er den gode nyheten, for denne erkjennelsen gir også mulighet til å utforske, påvirke og endre. Hvis dårlig selvtillit også handler om noe personen gjør, går det an å legge en plan for å gjøre ting litt annerledes. Når man blir klar over at man selv kan gjøre noen valg, øker friheten og handlingsrommet gradvis.

Ulike begreper.

I dagligtale og fagspråk blir det brukt en rekke ulike begreper for å sette ord på menneskers oppfattelse av seg selv. Selvtillit, selvfølelse, selvaktelse og selvbilde er noen av dem. Verdien av å skille dem fra hverandre er etter min mening avhengig av hvilken sammenheng man bruker dem i. Poenget er at man har en formening om hva man legger i begrepet, hva man snakker om. I denne teksten er målet å fokusere på personens evaluering av sin egen verdi som menneske, eller i hvor stor grad han eller hun opplever seg selv som "god nok". Jeg vil understreke at "god selvaktelse", ut fra en slik definisjon, ikke legger opp til et mål om å føle seg perfekt eller feilfri, men snarere en aksepterende holdning til seg selv med sterke og svake sider.

Møtt av andre.

Hvordan man ser på seg selv, henger sammen med hvordan man er blitt møtt av andre gjennom tidene. Tidlige erfaringer fra mellommenneskelig samspill danner på sett og vis et bakteppe og et forståelsesgrunnlag for hver og en av oss sine indre forestillinger og forventninger om hvordan vi selv er, hvordan andre vanligvis er, og hvordan vi forventer at andre skal se på oss. Disse fenomenene blir i fagspråket ofte kalt "interpersonlige forventninger".En person med lav selvaktelse vil vente at andre synes han eller hun er lite verd. Vedkommende vil i tillegg ha en tendens til å oppføre seg som om han eller hun var lite verd, og på mer eller mindre subtile måter legge til rette for at andre behandler vedkommende dårlig. Slik sett blir man fanget i en ond sirkel der indre forestillinger og ytre adferd gjensidig påvirker og forsterker hverandre.

Sist i rekken.

Er det ikke typisk hvordan enkelte personer oftere enn andre opplever å havne sist i rekken når det er snakk om fordeling av goder, og først når det er snakk om de tyngre takene? På mer eller mindre tydelige måter, og ofte ubevisst, vil de ha en tendens til å signalisere at "det er ikke så farlig med meg". Dermed gjør de det lett for andre, også de som er opptatt av ansvar og rettferdighet, å gå foran.Selvoppfattelsen definerer virkeligheten for den enkelte. Hvordan vi oppfatter verden rundt oss, blir alltid subjektivt, i den forstand at det bokstavelig talt kommer an på øynene som ser. Og for den som ser gjennom mørke brilleglass, blir verden heller dyster. Problemet her er at personen selv ikke er klar over at brillene sitter der på nesen, men tror at verden og en selv er akkurat så grå og trist som det ser ut.

Innskrenket handlingsrom.

Den svekkede sikten, for å dvele ved brillemetaforen, vil også innskrenke vedkommendes handlingsrom. Hva som "går an" og ikke "går an", blir tydelig og føles ufravikelig. På samme måte vil mennesker med lav selvaktelse ofte ha en slags innebygget sperre som de ikke må overskride. "Jeg kan ikke gjøre dette og likevel være meg". Mange mennesker med en utmerket CV og mange objektivt sett gode prestasjoner lever videre med en lav eller skrøpelig selvaktelse. Hvorfor? Fordi de selv, ifølge eget verdensbilde, pr. definisjon er lite verdt. Alt som skjer tolkes ut fra denne forestillingen. Prestasjoner og positive tilbakemeldinger kan være hyggelige, men vil ikke rokke med den grunnleggende verdensanskuelsen. Derfor, om noen gir en kompliment, vil det være lett for den selvkritiske å tenke at "dette mener hun ikke" eller "hun skulle bare visst hvordan jeg egentlig er". Og om personen slår til skikkelig, og for eksempel får gode resultater på skolen, vil dette ofte tolkes som "et unntak fra regelen". Prøven var veldig lett, sensor var snill, en selv hadde ekstra flaks, og så videre. Snart vil alt være tilbake til det vante.

Selvbildets funksjon.

En viktig forklaring på den tilsynelatende uforanderligheten er selvbildets funksjon.På samme måte som verdensbildet sørger selvbildet for en viss grad av forutsigbarhet og forståelse av det som skjer. Fra første dag søker mennesket mening og forståelse i tilværelsen, hensikten er å kunne tilpasse seg og finne ut hvordan man kan sørge for å høre til blant andre.

Ukjent og forvirrende.

Indre forestillinger og forventninger til hvem man selv er og hva man møter i samvær med andre bidrar til å skape en slags trygghet i den forstand at verden blir begripelig, forståelig og forutsigbar. Uten slike forestillinger og forventninger vil man måtte møte hver ny situasjon som totalt ukjent og forvirrende, noe som ikke ville være til å holde ut i lengden. Dermed har selv negative selvbilder en funksjon når det gjelder å sørge for forutsigbarhet i tilværelsen. Uten forutsigbarhet øker angsten, usikkerheten og ikke minst sårbarheten.

Søke tilhørighet.

Som mennesker er vi grunnleggende programmert til å søke tilhørighet. I et slikt lys blir det også begripelig at noen går langt i å utslette egne behov i håp om å føle seg akseptert av andre. Prisen kan imidlertid bli høy i form av svekket selvaktelse, vanskelige mellommenneskelige forhold som følge av ensidig underkastende adferd og økt sårbarhet for psykiske lidelser. Endring av selvbilde handler om å våge å være en liten stund i den sårbarheten som oppstår når man setter spørsmålstegn ved den gamle, vante verdensforståelsen. Det er kanskje ikke sikkert at det er slik likevel?

Ekte interesse.

Et selvbilde er ikke hugget i stein og er slett ikke uforanderlig. I møte med andre mennesker er det også mulig å få et nytt møte med seg selv.Dersom man våger å holde blikket litt ekstra, legger du kanskje merke til at hånfliret du ventet, ikke kom? Du legger kanskje også merke til at det er spor av ekte interesse hos den andre?

Stimulere nysgjerrighet.

I psykoterapi med siktemål om å endre selvbilde eller styrke selvaktelse er en nyttig strategi å stimulere personens nysgjerrighet overfor seg selv og livet sitt. Nysgjerrighet, i form av genuin undring, åpner for å stille seg litt på siden av de inngrodde forestillingene, og inviterer i tillegg til å utforske alternative historier om seg selv og andre.