Har juristene sjel?

STRAFF FOR VOLD. Jeg kom til å tenke på dette da jeg leste Bjarne Hjeltnes' tankevekkende kronikk i Aftenposten 20. januar, under tittelen "Straffen for vold må heves". Hjeltnes opplevde alle foreldres mareritt, da hans 18 år gamle sønn Kristian helt uprovosert ble slått ned i Oslo sentrum sommeren 2005. Etter 15 døgn i koma døde sønnen. Gjerningsmannen, som var 17 år, erkjente ikke straffskyld og viste ingen synlig anger.Lagmannsretten mente at det måtte reageres fast mot denne type brutal gatevold - og utmålte en straff av to og et halvt års fengsel, hvorav ett år betinget. Er ikke Bjørneboes spørsmål like gyldig når det å berøve en ung gutt livet nesten ikke straffes?

Preventive hensyn.

Mange mener at det finnes bare to begrunnelser for straff. Individualprevensjon - som betyr at gjerningsmannen skal føle straffen så pinefull at han ikke begår nye lovbrudd. Og allmennprevensjon - som betyr at alle vi andre skal se hvor skrekkelig lovbryterne straffes at vi holder oss på den smale sti. Men all erfaring viser at prevensjonstanken virker dårlig i praksis. De som straffes én gang, blir svært ofte straffet flere ganger. Og det avskrekkende ved dette virker best på oss som lever velordnede liv. Hvorfor straffer vi da og hva ønsker vi å oppnå? Kan vi akseptere hevn som begrunnelse for straff, eller er hevn i dag moralsk mindreverdig? Eller er gjengjeldelse mer høyverdig? Hva hadde skjedd om vi ikke straffet lovbrudd? Da ligger den private rettshåndhevelsen farlig nær.

Negativt og uønsket.

Eller er det slik at straff er noe negativt og uønsket, som bare kan forsvares i den utstrekning det er nyttig for samfunnet, et styringsmiddel? Stortinget bestemmer gjennom lovene hvilke handlinger som ikke er ønsket, og hvor uønsket de er ved strafferammen. Fengslene er befolket av yngre menn med store sosiale og personlige problemer. Har forbryteren overhodet hatt noe valg, eller har lovbruddet vært bestemt av arv og miljø?Og kan vi da forsvare å straffe noen som er produkt av en mislykket velferdspolitikk? En åpenbar fordel ved straff er samfunnsbeskyttelsen. Den tiden en lovbryter sitter i fengsel vil han være uskadeliggjort. Men hvor langt kan vi akseptere å gå uten at det kommer i strid med våre idealer om humanitet og rettferdighet?

Alminnelig rettsoppfatning.

Bjarne Hjeltnes skriver også at han finner straffen som gjerningsmannen som frarøvet sønnen livet fikk, er i strid med den alminnelige rettsoppfatning. Hele straffesystemets legitimitet er basert på at de fleste synes at straffenivået er rettferdig. Men hva er et menneskeliv verdt? Dommerne har som sin tunge plikt å utmåle en straff som gjenspeiler dette. Det har de senere år skjedd en straffeskjerpelse, blant annet ved alvorlige voldsforbrytelser.Men når er nok nok? Ofrenes rolle er på langt nær godt nok ivaretatt. Alle er enige om at det beste er om vi kan lykkes med å forebygge kriminalitet. Her er mye ugjort. Hva er det som gjør at en ungdom slår ned en annen i Oslo nattetid? En grenseløs skjenkepolitikk? Gjerningsmannens livssituasjon og fremtidsutsikter? Har vi råd til å la være å gjøre noe for mennesker som lar et ustyrlig sinne løpe løpsk på grunn av bagateller? Hvorfor lar vi sentrale byområder være uten deltagelse av voksne, edru og ansvarlige personer? Natteravnene gjør en viktig innsats. Men de er altfor få.

Hvilke politikere tør?

Avslutningsvis i sin artikkel svarte Bjørneboe selv på det spørsmålet han hadde stilt om juristenes indre liv: "Ja, de har sjel, men den er annerledes enn hos andre mennesker. . . ". Kriminalitet og straff reiser mange vanskelige spørsmål. Vi gjør klokt i å lytte til dem som rammes. Hvilken garanti har vi for at vi selv, eller noen som står oss nær, ikke rammes neste gang? Til høsten er det kommunevalg. Hvilke politikere tør love å gjøre noe med forhold vi vet skaper kriminalitet?