FORRIGE UKE HADDE religionshistoriker Geir Levi Nilsen følgende betraktning på trykk i Aftenposten: "Interessant er det da at i Valla-saken er de fleste aktørene kvinner. Er kvinnemakt så skjørt? Hvis Valla har rett i at Yssen var en fullstendig talentløs rotekopp, så er spørsmålet: Hvordan kom hun seg da så høyt opp i hierarkiet? Kjønnskvotering er nok svaret, en del av et system som venstresiden støtter, sikkert også Valla selv. I mange tiår i Norge har vi gjennom feministisk retorikk fått definert kvinnemakt som noe positivt. Men i Valla-saken åpenbarer det seg en hel haug av sutrende gråtekoner. Vi har en kvinnelig forsvarsminister. Vi får håpe hun ikke springer gråtende inn på kontoret sitt hvis Norge blir invadert av en fremmed makt." Selv håper jeg at det var flere enn meg som syntes det var noe pussig å trekke inn kjønnet til forsvarsministeren. I Bergens Tidende leste jeg dette: "Det er mye mer lønnsomt å gå ned i stilling enn å ansette hjelp i huset. (. . .) - Når nær halvparten av norske kvinner jobber deltid, er det et uttrykk for at de er økonomisk rasjonelle. Lønnsomheten ved å gjøre husarbeidet selv er uslåelig, sier økonomiprofessor Kjell Erik Lommerud". La meg nøye meg med å fastslå at det tydeligvis er en nær og naturlig forbindelse mellom husarbeid og kvinner, mens det ikke forutsettes tilsvarende naturgitte forbindelse mellom husarbeid og menn.

Kvinnen fremheves.

"Kvinne kan bli sjef på National" var overskriften i Aftenposten, artikkelen handlet om aktuelle kandidater for jobben som sjef på Nationaltheatret. De tillitsvalgtes representant fikk spørsmålet: "Hva sier du til en kvinne som sjef denne gangen?"Jeg stiller dette spørsmålet: Gir det mening å stille det samme spørsmålet hvis man bytter ut ordet kvinne med mann? Og da Hanne Tømta fikk stillingen, kunne vi lese at teatrets styreleder, Jan Vincents Johannessen, "fastslo at det enstemmige valget av Tømta ikke skyldes kjønn, men at hun var den klart beste av de 35 kandidatene fra Norden som ble vurdert". Trengte vi den informasjonen, er ikke det en selvfølge uansett hvilket kjønn teatersjefen nå enn hadde hatt? Jeg lurer på om ikke en slik vinkling bare bidrar til en eksotisering av kvinner som mulige teatersjefer. Og særlig sjeldne og eksotiske er kvinnelige teatersjefer ikke. Ingjerd Egeberg, tidligere sjef for Rogaland Teater, nevnes i artikkelen. Det gjør også Catrine Telle, tidligere sjef ved Trøndelag Teater. Tømta var sjef ved Rogaland Teater før hun ble det ved Nationaltheatret. Ellen Horn intervjues i egenskap av sjef for Riksteatret, og hun var sjef for Nationaltheatret i en årrekke.På samme måte er ikke jeg ubetinget begeistret for overskrifter som disse to, klippet fra Aftenposten: "Sterke Cannes-kvinner" og "Kvinnefestivalen i Cannes". Jeg forstår at dette er gjort i aller beste mening, for å løfte kvinnene frem, for å hylle dem. Likevel foretrekker jeg dekningen i Dagbladet fra samme festival: Her handler det om kvinnelige og mannlige skuespillere, om kvinnelige og mannlige regissører - det er fotografier av syv mennesker: fire kvinner og tre menn. Det er også en måte å vise frem kvinner på, og kvinnene blir en selvfølgelig del av bransjen, på like linje med menn, ikke som mennesker som trenger ekstra oppbacking i form av egne avisartikler.

Leger og kvinnelige leger.

Jo Nesbø er forfatter. Det er Jan Kjærstad også. Jeg er kvinnelig forfatter, en subkategori av hovedkategorien. Ordstrengen "kvinnelige forfattere" har over 11000 treff på nettet, mens "mannlige forfattere" bare har omtrent 900. Og det betyr slett ikke at det er flere kvinnelige enn mannlige forfattere som er omtalt!På samme måte er fremdeles leger i manges bevissthet menn. Da jeg søkte på "kvinnelige leger", fikk jeg nesten 15 000 treff. Men åpenbart føles det nokså sjelden nødvendig å spesifisere kjønnet hvis det gjelder menn: Det er bare 641 treff på "mannlige leger". Da Per Egil Hegge i sin språkspalte skulle forklare forskjellen mellom verbene foreskrive og forskrive, spurte han: "Hvis en lege skriver en resept, hva gjør han da?" Jo, svarte Hegge, legen "forskriver en slankemedisin, men han foreskriver en slankekur". Hegges lege er altså en mann. Ikke noe merkelig med det, mange leger er jo menn. Lenger ned i spalten handlet det om de like vanskelige verbene forholde og foreholde. "Hvis sekretæren forholdt sjefen opplysningene, betyr det at hun holdt dem unna ham." Sjefen er en mann, sekretæren er en kvinne.I Aftenposten var to mistenkte i en bedragerisak omtalt som "en allmennlege og en psykologiutdannet kvinne", og det dreide seg altså om en mann og en kvinne. Hvorfor har journalisten valgt en slik merkelig asymmetrisk uttrykksmåte? Kan det komme av at det sier seg selv at legen er en mann, men at skribenten har følt at psykologen må tildeles kjønn, siden det heller ikke er et prototypisk kvinneyrke?

Fravær av kvinner.

I forbindelse med Tinius Nagell-Erichsens død var det et dobbeltoppslag i Aftenposten, fullstendig mannsdominert, fra journalist og fotograf til de omtalte i artikkelen (én kvinne og tretten menn). Nagell-Erichsen levde og virket i en mannsdominert verden, og det kan jo ikke journalisten lastes for. Men er det ikke grunn til å stusse over enkéten med spørsmålet "Hva har Tinius betydd for norsk presse?"? Fem menn er spurt. Det finnes vel en og annen kvinne som også kunne ha gitt et interessant svar?NRK lagde for noen år siden, i samarbeid med andre statskanaler, en rapport om kvinners og menns deltagelse på fjernsyn. I NRK er 31 prosent av deltagerne i TV-programmer kvinner. "Først og sist" ble kritisert for å ha for mange mannlige gjester. Til redaksjonens forsvar kan det sies at prosentandelen kvinner vel var omtrent den samme som i andre TV-programmer. Men ikke alltid. I det aller siste programmet var disse med: Jonas Gahr Støre, Torbjørn Røe Isaksen, Trond Birkedal, Bjørn Samset, Kjell Askildsen, Håkon Bleken. Og Anette Trettebergstuen. "Først og sist" generelt og dette siste programmet spesielt ble kommentert i mange aviser, blant annet i VG, Dagbladet, Dagsavisen og Aftenposten. Ingen kommenterte kjønnssammensetningen. Det var altså ikke oppsiktsvekkende med syv menn og én kvinne. Aftenposten fastslo bare at "Skavlans finale skjedde uten de store overraskelser"; Dagsavisen roste "Skavlans geniale valg av gjester".

Baller og hår.

Jeg ble glad da Linn Ullmann fikk Gullpennen, men litt nedstemt da hun uttalte at skal man "skrive kommentarer, må man skrive med baller. Enten man er kvinne eller mann". Jeg liker ikke at modige og tøffe kvinner, tildeles mannlige dinglende vedheng. Eller maskulin kroppsbehåring: "Wow, du har virkelig hår på brøstet!" Jeg klarer meg utmerket uten hår mellom puppene. Jeg er lei av at mot skal være en mannlig egenskap. Jeg er lei av at jentete er et synonym til pysete. Og neste gang jeg skal rose en mann, skal jeg si: "Så dyktig og modig du er, skulle nesten tro du hadde bryster!"