Foreldrepengene er en sosialt svært verdifull ordning, og bidrar utvilsomt til at fødselstallene i Norge ikke er så katastrofalt lave som lenger sør i Europa, selv om heller ikke det norske folk reproduserer seg selv. Men debatten om fordelingen av pengene er påfallende, ved hva den ikke handler om. De fattigste mødrene får svært lite av dette, sammenlignet med de bedre stilte. Og likevel er det ikke forbedringer for de fattigste som engasjerer de rødgrønne, med fordelingen mellom mødre og fedre.

Usosial fordeling.

Ytelsene til hver enkelt mor vil avhenge litt av reguleringen av grunnbeløpet i folketrygden, men fordelingen mellom fattige og rikere vil ikke bli mer sosial, tvert imot. En mor som ikke har rukket å få arbeidsinntekt av betydning, vil i år få ca. 35 000 kroner til hjelp etter fødselen. De mest velstående foreldrene vil få over 420 000 kroner tilsammen. Forskjellene er økt i senere år, slik at de best betalte foreldrene får opptil 12 ganger så meget som de fattigste mødrene.

Stadig mindre andel.

Og det er ikke bare i forhold til andre mødre de minst bemidlede sakker akterut. De får mindre enn før også sett i forhold til vanlige arbeidsinntekter. I 1995 fikk de fattigste mødrene 11 prosent av en gjennomsnittlig kvinnelønn i støtte, for å ta seg av barnet det første året. I år får de bare litt over 9 % av gjennomsnittslønnen. Hvordan kan politikere som har lovet kamp mot fattigdom ikke bare fortsette, men faktisk utdype en så voldsom forskjell mellom de best stilte og de fattigste foreldrene? En forklaring er at de som bestemmer dette, ikke ser fødselspengene som en sosial ytelse, men som kompensasjon for bortfall av inntekt. At også de fattigste mødrene kan tape muligheter for inntekt på grunn av omsorgen for barn, tar de politisk ansvarlige ikke hensyn til. Det grunnleggende spørsmål om sosiale ordninger bør gi mest til dem som har mest, interesserer tydeligvis ikke i denne sammenheng.

Farlig støtte?

Gunn Karin Gjul, fremtredende familiepolitiker (Ap), sier det slik: "Det er farlig å bygge opp nye støtteordninger som ikke er bygd på det å være i jobb" (Aftenposten 11. januar 2007.) Med andre ord:Det er farlig å gi en ung kvinne som er blitt gravid en automatisk støtte som gjør det mulig for henne å klare seg gjennom den første tiden etter fødselen, uten å måtte gå en nedverdigende runde mellom mulige hjelpere i nøden. Og hennes partifelle Anniken Huitfeldt tok kraftig avstand fra et forslag om at alle mødre burde få en støtte som de kunne leve av det første året, med blant annet ordene: "Jeg tror det kunne føre til at noen kan få barn tidligere enn de hadde tenkt". (P4 11. juli 2007). Med andre ord: Kvinner bør ikke få normal støtte ved fødsel uten å rette seg fullt ut etter den politisk korrekte oppfatning av når de bør få barn.

Riktig å la dem lide?

Den rødgrønne statssekretæren Kjell Erik Øie (Ap) avviste samtidig i NRK at økt støtte til de fattigste unge gravide kunne motvirke aborter. Han la til at det viktigste for å hindre aborter er å hindre at noen blir gravide før de kommer inn i arbeids-
livet.Men hva da med dem som likevel
blir gravide? Er det riktig å la dem
lide i fattigdom, for å hindre valg
som rødgrønne familiepolitikere tar
avstand fra? Og hvorfor nekter man normale fødselspenger til kvinner som er på att-
føring for å få ny jobb? Hvorfor blir en mor som er hjemme med egne barn, nektet normale fødselspenger for det neste barnet, hvis hun ikke rekker å være i arbeid seks måneder før det kommer?

Arbeidsliv mye mer verd.

Etter nattevåk og strev med dem som kom først, kan hun få 35 000 kroner i støtte til å ta seg av det neste, mens andre foreldre kan få opptil 12 ganger så meget i støtte fra staten. Familiepolitikerne legger til grunn at seks måneder i arbeidslivet gir grunn til opptil 12 ganger så meget støtte som stell og pass av egen barneflokk.Kritikk mot skjevheter har riktignok virket litt: Vilkårene skal bli litt mindre dårlige for studenter, og bedre for selvstendig næringsdrivende. Men de rødgrønne holder fast på den voldsomme diskrimineringen mot andre uten egen inntekt.

En økonomisk ruin?

Dette sakskomplekset reiser flere alvorlige problemer, i tillegg til spørsmålet om rettferdighet. En forskningsrapport fra professor Anne Eskild ved Universitetet i Oslo viser at over halvparten av gravide kvinner under 25 år velger å ta abort."Det blir økonomisk ruin for unge kvinner å få barn. Derfor velger de ikke å beholde det", sier hun. (VG 11. juli 2007). En gravid som tar abort, og utsetter fødselen til hun er blitt eldre, kan oppleve at hun og mannen får over 380 000 kroner mer fra staten i forbindelse med fødselen, enn hun ville ha fått hvis hun ikke hadde tatt abort.

Kan miste millionbeløp.

Dersom det norske folk skal reprodusere seg selv, må mange velge å få tre barn - eller flere. Dersom et par velger å få dem først, og yte full innsats i arbeidslivet utenfor hjemmet etter at alle barna er født, kan summen av deres innsats i arbeidslivet bli like høy som andres.Likevel kan de som velger å få barna først gå glipp av opptil 1,1 millioner kroner i støtte til omsorgen for sine barn. Det synes de ansvarlige for familiepolitikken er rettferdig.

Mange venter lenge.

Det virker sannsynlig at den sterke belønningen for å utsette fødsler, er blant flere forhold som medvirker til at mange venter lenger med å få barn enn man gjorde før. "Før fikk man barn i 20-årene, nå venter man til 30-årene. Det er en farlig trend", sier professor Tom Tanbo, leder av kvinnesenteret på Rikshospitalet. Han får støtte av professor Arne Sunde ved St. Olavs Hospital i Trondheim i VG 17. februar i år. En virkning av dette er at flere ikke får så mange barn som de ønsket. I noen tilfelle kan utsettelsene medvirke til barnløshet. Anne Eskild - som er sitert foran - opplyser også at høy alder blant gravide bidrar til økt forekomst av spontanaborter, dødfødsler, svangerskapsforgiftninger og forløsningsskader. Høy alder ved første fødsel øker også risikoen for å få brystkreft senere i livet. (Aftenposten 9. januar 2007).

Høy alder ikke bra.

Høy alder blant gravide faller naturlig ofte sammen med høy alder hos faren. Om dette opplyser psykolog Kristin Spitznogle at "en manns aldring kan . . . noen ganger være den avgjørende årsaken til alvorlige helse- og utviklingsproblemer hos barnet".Hvorfor skal ikke voksne mennesker kunne velge fritt når de ønsker å få sine barn, uten at den nødvendige støtten fra staten brukes til å påvirke valgene mellom tidlige og sene fødsler?Hvorfor skal politikken belønne sene fødsler fremfor fødsler i den alder som var vanlig før? Og hvorfor skal støtten til velståendes fødsler være opptil 12 ganger så høy som støtten til de fattigste mødrene?

Omfordeling bør godtas.

Med de rådende holdninger er det utenkelig at bevilgningene til fødselspenger kan deles likt mellom alle mødre:Gamle krav om mest til dem som trenger det mest er forandret til krav om å gi mest, til dem som har mest. Men en viss omfordeling til beste for de svakest stilte bør vel alle kunne godta. Et minstekrav kan være et minstebeløp tilsvarende folketrygdens minstepensjon til alle mødre, i det første året etter fødselen.