Hjelp å få i psykiatrien

En god historie. Gjennom høsten og vinteren har det vært flere kronikker og debattinnlegg i Aften og Aftenposten med kritikk av vår måte å behandle psykiske lidelser på. De presenterer alle hvert sitt syn på et komplekst og vanskelig felt, som fremdeles er forbundet med skam, og er et tabuemne mange steder. Karsten Hytten ønsker 19. desember seg flere av de gode historiene, og jeg kan bare si meg enig med ham.

Selv psykiatrisk pasient

To ganger har jeg vært innlagt ved psykiatriske institusjoner og går fremdeles til behandling hos psykolog. For meg har møtet med helsevesenet på ingen måte vært slik NN beskriver det. Et vellykket behandlingsopplegg krever samarbeid mellom begge parter. Er man så syk at man selv føler at ingenting hjelper, er det ingen som kan hjelpe en. Med eller uten piller. Selv er jeg motstander av den utstrakte bruken av medikamenter i psykiatrien, men jeg har også sett tilfeller der medikamenter har hjulpet mennesker på sin vei til en bedre hverdag og større grad av livskvalitet. Å komme med bare generaliserende kritikk av medikasjon, blir veldig unyansert, rett og slett fordi det i mange situasjoner er nødvendig å medisinere.

Positivt møte

Mitt møte med psykiatrien har vært positivt. Jeg ble møtt der jeg var. Kanskje er jeg en av de heldige som har fått den hjelpen jeg trenger, men jeg tror det i stor grad dreier seg om å bekjempe den skammen man som psykiatrisk pasient kan føle og i større grad bli mottagelig for hjelp. Dette er vanskelig for mange, fordi samfunnet krever at vi skal tilpasse oss. I en tid der tidspresset er så stort som det er, er det ikke underlig at mennesker faller utenfor fordi de ikke mestrer kravene som stilles. Kanskje det er på tide å senke tempoet, og stille seg spørsmål om hvorfor så mange går på lykkepillen? Hva gjør vi feil?

Muligheter for bedring

Selv ser jeg psykiatriske pasienter bli værende for lenge i psykiatrien. Det finnes ikke gode nok tilbud til kronisk syke. I Oppegård kommune der jeg bor, ser jeg blant annet at tilbudet til unge med psykiske lidelser nesten er fraværende fordi disse er vanskelig å behandle.

Politiske prioriteringer

Det kan være slitsomt å tåle ventetiden før man får hjelp. Når mangelen på psykiatere er så stor, kan ikke bare fagmiljøet klandres, det er også et politisk spørsmål å prioritere psykiatrien, og forebyggende arbeid gjennom aktiviteter for unge. Også de som faller utenfor idretten. Hadde midlene til ungdomsarbeid vært større, ville færre i det hele tatt havnet i psykiatrien. I en amerikansk undersøkelse har åtte av ti mennesker med psykiske lidelser et eller annet rusproblem. Det være seg alkohol, sigaretter eller narkotika.

Forebyggende arbeid

Problematikken rundt psykiske lidelser er veldig kompleks, og for mange som havner i dette uføre kan det være vanskelig å komme seg ut igjen. Men mulighetene for å bedre disse forebyggende tiltakene, bør være til stede. Lar vi nok penger gå til det forebyggende arbeidet, kan dette demme opp for mye av de psykiske lidelsene.

Trenger flere ildsjeler

Skal vi skape flere gode historier slik Hytten etterlyser, er vi nødt til å ha flere ildsjeler og engasjerte mennesker med fagkunnskap som tar tak i problemene allerede før de virkelig får slå rot. Dette krever større tilstedeværelse av helsesøstre og ungdomsarbeidere både i ungdomsskolen og videregående. For ved å utsette f.eks. alkoholdebuten kan det være forskjellen på om en psykisk lidelse vil utvikle seg eller ikke.

Åpenhet nødvendig

Ut ifra min egen erfaring kan jeg ikke si annet enn at det å være åpen om sin egen psykiske helse, dele seg selv med andre og ta aktivt del i sitt eget behandlingsopplegg, er essensielt for å komme seg igjen. Slik jeg ser det, er psykiatrien positiv. Den hjelper etter beste evne mennesker å komme seg på bena igjen når de har møtt veggen. Mange ganger lykkes de, men noen ganger er det ingenting psykiatrien kan gjøre. Jeg tror allikevel ikke vi bare kan stille krav til systemet selv, vi må også stille krav til dem som skal hjelpes.