Høyre: Parti på sokkel

Konservatisme er en krevende oppgave i kreativitet, og krever langt mer av sine lederes intellektuelle talenter enn oppskriftsmessig sosialisme eller liberalisme. Når skal Høyre ta det innover seg?

Dersom ny innsikt gjør at tidligere tiders politiske løsninger ikke lenger er i fasit, er de ei lenger løsninger, men problemer. Hverdagen, og dermed også politikken, beveger seg for tiden i bredbåndstakt.

Hastighet og evne til endring er således blitt blant de fremste suksesskriterier for et politisk parti. Derfor er politisk kreativitet mer sentralt enn noen gang; man må stadig opp med nye svar på ferske spørsmål. Det åpner for større muligheter for verdikonservative enn noen andre.

Hvorfor? Fordi konservatisme ikke er en ideologi. Ideologien er en definert fasit på alle problemer ideologen hadde fantasi til å forestille seg, og den endrer seg ikke, selv om omverdenen gjør det.

Lenin stinker

Lenin er nå engang død. Han tenker og skriver ikke mer. Den kommunistiske ideologi var derfor tidsbestemt – den er et tankesystem med best-før-dato. Og utløpsdatoen var definitivt 25. desember 1991 – da kollapset Sovjetunionen. Konservatismen har ingen slik fasit for samfunn og mennesker – den finner pragmatiske løsninger på folks hverdagsproblemer innenfor rammer definert av noen fundamentale verdier.

For en konservativ er disse verdiene som vadestener i historiens malstrøm. Kunsten er å treffe de riktige stenene for å komme seg velberget over – og hele tiden å bevege seg. Stanser du, glipper festet, og du faller ferdig.

God konservativ politikk

Disse stenene forener konservativ politikk i går, i dag og i morgen – ikke de praktiske politiske vedtakene, de varierer med tidens behov: 16. desember 1981 ble NRKs kringkastingsmonopol brutt av daværende kultur- og vitenskapsminister Lars Roar Langslet (H). Det var god, gjennomtenkt konservativ politikk. Nå, snart 30 år senere, mener jeg det er like god og gjennomtenkt konservativ politikk å verne om NRK som norsk allmennkringkaster.

I 1981 var monopolet det største eterproblemet; det truet mangfoldet og ytringsfriheten. Nå er mangfoldet og ytringsfriheten atter truet, men av de kommersielle radio- og TV-kanalenes behov for profitt. Mens en konservativ kan besvare det samme spørsmål vidt forskjellig ut fra ønsket om å ivareta én og samme verdi (mangfold/frihet), ville ideologisk styrte politikere svart likt i begge tilfeller: mer stat (sosialister) eller mer marked (liberalister).

Statuer vinner ikke valg

Ifølge den britiske forfatter og stilist Evelyn Waugh er «forandring det eneste kjennetegn på liv». Det gjelder i særlig grad for konservative: De kan erklæres hjernedød i det øyeblikk de stopper opp og bare skuer tilbake i tid – da forvandles de til politiske minnesmerker over forgangne tiders utfordringer. Selv om statuer kan være vakre å se på, vinner de ikke valg.

I Norge finnes det bare ett parti med konservativt potensial. Det er Høyre. Til tross for et noenlunde godt kommunevalg høsten 2007, ligger partiet på den intellektuelle intensivavdeling. Diagnose: Alvorlig kreativitetsmangel. Høyre trenger ikke en hjertestarter, men en hjernestarter. Partiet står så å si allerede på sokkel, og det er svært vanskelig å komme seg videre med et betongfundament rundt anklene.

Den svakestes feil

Høyre har sementert sin posisjon gjennom å velge intellektuelt (og retorisk) svake ledere siden 1994. Svakt politisk lederskap karakteriseres først og fremst av at lederne ikke initierer endring.

Skal man gjøre noe nytt, må man nemlig ta sjansen på ikke å lykkes: Det kunne ikke Jan Petersen, og det kan ikke Erna Solberg. Deres posisjon og autoritet var/er ikke sterk nok til å tåle nederlag, dermed kan de ikke utfordre partiet. Resultat: Intellektuell slapphet. Dette har helt konkrete og dokumenterbare uttrykk. Høyres store saker har de siste 10-15 årene bare vært to: Bedre skole og lavere skatt.

Vil bli truet

Dernest karakteriseres svake politiske ledere av at de bruker partiapparatet til å stoppe talenter og nye ideer: De er nemlig ikke dummere (eller mindre maktsyke) enn at de erkjenner at deres posisjon umiddelbart vil bli truet dersom partiet blir en skole for sterke fremtidige ledere og utvikling av nye ideer som utfordrer det etablerte.

De to viktigste grunnene til at Erna Solberg ikke vil bli detronisert før valgnederlaget høsten 2009 er dessverre at det ikke finnes en konkurrerende politisk retning i Høyre, eller en opplagt alternativ lederkandidat.

Begge deler er solide symptomer på partiets alvorlige sykdom – for Solberg bare administrerer søvngjengeren Petersens politikk. Hun er selv ingen våken vekkelsesleder.

Skaff Dem nytt ur

Man kan ikke lede en politisk bevegelse hvis man selv står stille. En politisk leder som gjør det, har to valg: Enten blir han stående igjen alene, eller så stanser han alle andre. Petersen og Solberg har begge vært garantister for den komplette intellektuelle stillstand i Høyre. Det er ikke bare i konflikt med konservatismens essens – dynamikk – det er i konflikt med partiets interesser.

Forandre for å bevare er et godt konservativt motto, og er man riktig vel bevart, har man også vilje til å forandre seg selv. Høyres ledere har ennå ikke vist seg i det nye årtusen; de står like stille som en klokke som ikke lenger tikker. Det betyr likevel ikke at tiden har stoppet, den går! Heldigvis kan en dårlig klokke bare skiftes ut.

Tenk enda større!

Hva må Høyre gjøre for igjen å ta så meget plass på Stortinget at partiet må flytte inn i regjeringskvartalet?

1. Velge ny leder. Høyre har nemlig ikke plass til flere parenteser i lederrekken. Den må utgjøres av en serie utropstegn: Hambro! Lyng! Willoch! Syse! Five! Og utropstegn kommanderer handling.

2. Flytte på seg. Konservatives lodd er hele tiden å veie for og mot: For mye frihet, og kaos regjerer, for lite frihet, og man lever i et totalitært samfunn. Dette er en krevende intellektuell øvelse, siden punktet på samfunnets vektstang hele tiden flytter seg. For å lykkes må man følge med, man må være i takt med tiden – man må selv flytte på seg.

3. Tore å gjøre feil. Gjør man noe nytt, tar man en sjanse: Tanken er jo ikke ny om den er tenkt før!

Spark Solberg bak

Kreativitet er en muskel som må trimmes. Øves den ikke, blir man tjukk i hue’, feit mellom øra, treg i sessen og sist over målstreken. Høyre må «hiv sæ i kalosjan».

Men først må Erna Solberg tuppes i baken.

Petter T. Stocke-Nicolaisen har tidligere vært leder av Oslo Unge Høyre, og satt én periode i Unge Høyres sentralstyre. Han sitter nå i tidsskriftet Minervas redaksjonsråd.