• EU har ingen rett til å vedta moratorium mot noe som helst utenfor EU. Arktis er ikke en del av EU, skriver Ola Borten Moe.

    FOTO: MISHA JAPARIDZE/NTB Scanpix

Hundane gøyr, men
karavanen køyrar vidare

Norge bør fortsatt lede an i utviklingen når det gjelder forsvarlig og bærekraftig ressursutvikling i nord.

Ola Borten Moe
 

Noen av Norges viktigste strategiske og økonomiske interesser ligger i ugjestmilde områder i Barentshavet og rundt Jan Mayen. Her er det rike fiskeriressurser og potensielt store petroleums- og mineralressurser. Norsk tilstedeværelse og vilje til aktiv og forsvarlig forvaltning av disse områdene er viktig for fremtidig norsk verdiskaping og velstand, regional ressursbalanse og vår legitimitet som kyststat.

Satsingsområde

Få betviler potensialet og betydningen av våre nordligste og vestligste områder. Regjeringen har gjort nordområdene til vårt viktigste satsingsområde. Et av verdens viktigste matfat. Teknologi og klimaendringer er i ferd med å åpne sjøveien i nord mellom Europa og Asia. Stadig mer energi og mineralressurser gjøres tilgjengelig. Vi opplever økt internasjonal oppmerksomhet. Det er i det hele tatt mye som peker mot en svært spennende fremtid og rike muligheter, gitt at vi ser dem og forvalter dem rett.

Omfattende mangel på kunnskap

Men det er skjær i sjøen. EUs miljøkomité fremmet i vinter forslag om moratorium mot olje og gassutvinning i Arktis. Et eiendommelig forslag på alle vis, åpenbart gjort mulig gjennom omfattende mangel på kunnskap, men likevel verdt å legge merke til da det sier noe om en del strømninger vi uansett må forholde oss til.

Arktis er ikke en del av EU

Og for å ta det fra starten: EU har selvsagt ingenting med å vedta moratorium mot noe som helst utenfor EU. Arktis er ikke en del av EU, heller ikke Grønland. På vanlig vis er det kyststatene som suverent forvalter sine egne områder.

En definisjon av Arktis er nord for 62 breddegrad. Norge driver i dag omfattende og bærekraftig petroleumsvirksomhet forbi 74. breddegrad. Mye av Europas energiforsyning kommer fra områdene imellom, ønsket om moratorium må dermed kunne kalles å skyte seg selv i foten.

Petroleumsvirksomhet i is

En del av motforestillingene synes å komme fra oppfatningen av at olje og gassvirksomhet i områder med is ikke er mulig. Norge har ikke det i dag, men i USA, Canada og Russland finner vi omfattende petroleumsvirksomhet i islagte områder, også offshore.

Ressurs- og klimaeffektivitet

IEAs beregning av at 2/3 av verdens kjente fossile ressurser må bli i bakken om vi skal nå togradersmålet brukes som argument mot å ha aktivitet i disse områdene. Vi må slutte å putte kull og gass i samme kategori. Hadde verden sluttet å bruke den mest forurensende kilden, kull, betyr dette at vi kunne utvinne alle kjente olje og gassressurser innenfor togradersmålet. Vår sokkel er også svært god på ressurs- og klimaeffektivitet. Til sammenligning; om målet hadde vært mindre forurensing fra bil, ville løsningen med samme logikk vært å redusere produksjonen av hybridbiler.

EU øker nå sitt forbruk av kull betydelig. IEA har for øvrig også bedt oss om å produsere alle våre olje og gassressurser. Norske miljø og sikkerhetsstandarder er allment anerkjent som de beste i verden, også nord for 62.

Sikre tilgang

EU opplever nå betydelige utfordringer knyttet til redusert konkurransekraft og dermed verdiskaping, sysselsetting og velstand. En viktig årsak er tilgang og priser på energi og andre ressurser. Også i fremtiden vil et konkurransedyktig næringsliv være en avgjørende faktor for en velfungerende og bærekraftig økonomi.

Istedenfor å fokusere på hva man ikke vil ha, tror jeg EU burde brukt mer tid på hva som potensielt er tilgjengelig av ressurser og hvordan man kan sikre seg tilgang gjennom åpne og velfungerende markeder.

Norsk petroleumshistorie strekker seg snart 50 år tilbake i tid. Forsiktig leting endte opp i et storfunn lille julaften 1969. Deretter har aktiviteten strekt seg nordover etter hvert som det har vært behov, teknologiske utfordringer har vært løst og vi har ment at aktivitet har vært forsvarlig. Fremdeles er ikke mer enn om lag 50 prosent av norsk sokkel åpnet for olje og gassaktivitet. Det har aldri vært norsk politikk å åpne alt på en gang.

En betydelig suksess

Regjeringens uttalte mål er å åpne Barentshavet sørøst i denne perioden. Men er dette den siste åpningen på norsk sokkel? For 35 år siden raste debatten om åpning nord for 62. breddegrad. Argumentasjonen kunne til forveksling ligne på den vi ser i dag knyttet til andre mulige åpningsprosesser. Sett i ettertid må det være lov til å si at Norskehavet og etter hvert Barentshavet har vært en betydelig suksess som skaper store verdier og muligheter fra Aukra i sør til Kirkenes i nord.

Norge bør lede an

Ingen av oss vet om, og i så fall hvilke petroleumsressurser som finnes under havbunnen nord i Barentshavet eller rundt Jan Mayen. Jeg har gitt Oljedirektoratet mer tid til å etablere et fullgodt ressursestimat for områdene ved Jan Mayen. Men vi vet at både Russland og Island har lagt til rette for aktivitet på sin side av grensen i områder Norge pr. i dag ikke har åpnet. Norge har hatt tradisjon for å sette standarden for utvikling av krevende områder til havs gjennom å åpne områder og gå skrittvis frem.

Legitimitet

Gjennom utviklingen av verdensledende offshoreindustri. Det har gitt oss legitimitet og troverdighet både som kyststat og forvalter. Jeg tror bestemt at historien ikke er over. Og jeg håper Norge fortsatt tar mål av seg til å lede an i utviklingen når det gjelder forsvarlig og bærekraftig ressursutvikling i nord.

Send ditt innlegg til debatt@aftenposten.no Mer informasjon om debattinnlegg og kronikker finner du her.

Siste fra Debatt

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.