Husk Kinas brutalitet

Olympiske idealer.Om et år går de olympiske leker av stabelen i Beijing. OL er utstillingsvinduet kinesiske myndigheter har ønsket seg lenge. Muligheten til å vise verden hva Kina står for så vel i nasjonal som internasjonal sammenheng, omkranset av den olympiske bevegelse og dens idealer, vil ikke bli skuslet bort.

Monopol på makt.

En annen side av virkelighetens Kina blir ikke presentert. Som for eksempel at en liten gruppe kommunistpartiledere, med en medlemsbase på under 6% av Kinas 1,3 milliarder innbyggere i ryggen, har monopol på all lovgivende, dømmende og utøvende makt. Olympiske idealer som respekt for universelle og fundamentale etiske prinsipper, et fredelig samfunn - uten diskriminering, men med gjensidig forståelse, vennskap og solidaritet - er lite forenlig med kinesiske myndigheters systematiske brudd på grunnleggende menneskerettigheter. I Kina er myndighetenes nulltoleransepolitikk på områder som ytringsfrihet, presse- og informasjonsfrihet og religionsfrihet brutal. I Tibet er jerngrepet tilnærmet totalt.

Overgrep i Tibet.

Som ett av en endeløs rekke eksempler på kinesiske myndigheters overgrep mot befolkningen i Tibet kan nevnes de kontinuerlige omskoleringskampanjene i alle landets klostre. Munker og nonner skal omvendes til å bli tilhengere av kommunistpartiet. Hvert tre måneders "kurs" avsluttes med en eksamen, hvor alle må bestå for å unngå utkastelse.Ett av spørsmålene som må besvares "riktig" for å bestå prøven består i å forklare hvem Dalai Lama er. Fasitsvaret er at Dalai Lama er en splittist og en slange som forsøker å ødelegge Kinas omdømme og enhet. Galt svar - eller intet svar - medfører ikke bare utkastelse fra klosteret, men tap for all fremtid av muligheten til å praktisere også i andre klostre.

Beskutt og drept.

Mange består, men mange makter ikke å fordømme sin åndelige leder. Svært mange forsøker å flykte over Himalaya-fjellene til frihet i eksil. For et knapt år siden ble en slik gruppe uskyldige tibetanske flyktninger beskutt og en drept av kinesiske grensevakter like ved Mount Everest.Forskjellen fra normalen var at det skjedde i påsyn av utenlandske fjellklatrere med videokamera. Kinesiske myndigheter rykket ut og fortalte oss at grensevaktene skjøt i selvforsvar, mens videobildene dokumenterte en helt annen historie.

Idrettens ansvar.

Norske idrettsorganisasjoner og toppidrettsutøvere kan neppe lastes for å være uvitende om den brutale undertrykkelsen i Tibet. Kampen for rettigheter føres med ikkevoldelige midler, og det medfører sjelden store overskrifter. "Den som tier, samtykker" er et ordtak som er høyst gjeldende også overfor kinesiske myndigheter. Men dilemmaet oppstår først når man tier om noe man vet - og som man har eller føler et ansvar eller engasjement for. Har ikke Norges Idrettsforbund og Norges Olympiske Komité et ansvar i å informere idrettsledere og utøvere om systematiske brudd på grunnleggende menneskerettigheter i vertslandet for neste års Sommer-OL?

Ikke troverdige.

På en pressekonferanse 7. august fremsto ikke IOC-representanten Gerhard Heiberg eller IOC som troverdige på spørsmål om sitt ansvar og engasjement for å bedre menneskerettighetssituasjonen i Kina frem mot OL. Kontrakten mellom IOC og arrangørene hemmeligholdes. Mange synes å mene, eller ønske, at idrett og politikk ikke skal kobles sammen. De som engasjerer seg, blir ofte møtt med argumenter som at "det er jo Kina - hva annet kan forventes?". Nettopp da er det viktig å understreke at ethvert engasjement for menneskerettigheter i Kina er solidarisk og forbefolkningen i Kina og Tibet. Ikke imot. Solidarisk engasjement for grunnleggende rettigheter nytter, også overfor Kina. Ikke minst gjelder dette for toppidrettens organer og forbilder før og under OL i Beijing.Dere er herved utfordret.