Husk de gode historiene

Mye kritikk. Det har den siste tiden kommet mange kritiske utspill i Aftenposten mot psykiatrien. Sunniva Ørstavik (9. oktober) understreker motsetningen mellom "småkonger som fortsetter å gjøre det de alltid har gjort" og brukeres behov. NN anklager feltet for bare å tilby piller, preik og papir (23. november), og filosof Einar Øverenget (28. november) mener faget er i moralsk krise.

Lite konstruktivt.

Det er mye berettiget kritikk, og det er viktig at mange røster ytrer seg. Det er store utfordringer når det gjelder å bedre prioritering, kommunikasjon og kontinuitet i tjenestene. Imidlertid opplever jeg diskusjonen som lite konstruktiv når kritikken blir demoniserende ved at problemene forenkles til at det handler om slemme, dumme eller maktopptatte fagfolk, og når den ser bort fra fagets kompleksitet.

Forventningens misnøye.

Mye av kritikken som reises, kan forstås i lys av "de stigende forventningers misnøye". Tidligere tiders nettverk er svekket, og forventningene til hva institusjoner i samfunnet skal kunne utrette, er høy. Kunnskapen og behandlingsmuligheter innen ulike fag i medisinen øker stadig. Terskelen for å oppsøke helsevesenet med forventning om å bli kvitt plager er blitt lavere og forventningen om helbredelse høyere. Bak uinnfridde forventninger venter skuffelse, opplevd krenkelse og eventuelt kritikk. I et slikt perspektiv blir psykiatrien lett en god fiende.Samfunnet kan sies å ha tre typer forventninger til det psykiske helsevern:

1. Kontroll og ordne opp.

Når mennesker av ulike grunner oppfører seg forvirrende, uforståelig eller voldelig, forventes det at det psykiske helsevernet ordner opp. Mennesker med slik adferd blir vurdert i forhold til psykisk lidelse og eventuelt lagt inn til observasjon eller behandling - frivillig eller tvunget. Det forventes at behandling skal bringe pasienten endret tilbake til samfunnet. Det psykiske helsevernet kritiseres gjerne for uvillighet til å ta imot mennesker som pårørende eller politi mener trenger behandling, for unødvendig bruk av tvang og for at pasienter ikke endrer seg slik de bør.Når fagfolk hevder at ikke all "unormal" adferd er uttrykk for psykisk lidelse og heller ikke er tilgjengelig for psykiatrisk behandling, blir det kritikk mot faget og fagfolk. Det har vært en diskutabel tendens i retning av et stadig økende antall diagnoser som igjen øker forventningene til hva faget kan utrette.

2. Behandling som hjelper.

Psykiske lidelser er folkesykdommer med komplekse årsaksforhold og kompleks behandling. Når mennesker kommer til det psykiske helsevernet, har de forsøkt mange mulige løsninger uten å lykkes. Utgangspunktet for møtet er dermed særlig vanskelige problemstillinger.På samme måte som med somatiske lidelser fører behandling ikke alltid til bedret helse og livskvalitet. En psykisk lidelses naturlige forløp er også variabelt.

3. Omsorg lokalt.

For mennesker med vedvarende lidelser forventes at det psykiske helsevernet tilbyr adekvat omsorg med meningsfullt innhold. Denne forventningen er oftest rettet til det kommunale hjelpeapparatet.Alle fagområder har et mangfold av forklaringsmodeller. Psykiske lidelser er sammensatte. Når en behandler skal forsøke å forstå et medmenneskes sinn, dets følelser, tanker og adferd, trenger en forskjellige modeller - biologiske, psykologiske, sosiale og eksistensielle.

Enige om tiltak.

Det er essensielt at behandler og hjelpesøkende i så stor grad som mulig kan bli enige om hvilke tiltak som skal velges. Avgjørende er at det skapes en allianse mellom de to, hvilket innebærer et gjensidig følelsesmessig tillitsforhold, en enighet om mål og metode for det en skal gjøre sammen. Dermed blir brukermedvirkning en forutsetning for god behandling.Det psykiske helsevernet er spesielt fordi det forvalter muligheten til å anvende tvang, som potensielt er meget krenkende. Tidvis er tvang livreddende. Fagfolk er opptatt av at tvang brukes i så lite omfang og så skånsomt som mulig. Fagfeltet er også spesielt fordi vi som psykisk lidende i større grad enn som kroppslig lidende blir utfordret på vår egen verdi, selvfølelse og integritet.

Varsomhet og etikk.

Begge deler utfordrer fagfolk på en helt spesiell måte og krever varsomhet og høy grad av etisk bevissthet. Feltet bør være gjennomsyret av verdier som respekt, likeverd og barmhjertighet og av den generelle behandleretikken med selvbestemmelse, aldri å skade samt velgjørenhet som sentrale prinsipper.Det er avgjørende at behandleren har tid til å lytte til pasientens historie og forsøke å forstå og skape mening. Dette gjelder uavhengig av hva slags behandling som tilbys, og hva det samarbeides om. Å søke hjelp er alltid sårbart, å bli tvunget til behandling i enda større grad.

Mistenkeliggjør faggruppe.

Når Øver-enget i Aftenposten 28. november mistenkeliggjør en hel faggruppe ved å si at ingen psykiater offentlig har vært kritisk til koblingen mellom legemiddelindustri og fag, kan han ikke ha fulgt med i professor Einar Kringlens utrettelige ytringer om dette - senest i A-magasinet 21. september og i sin nyeste bok. Jeg mener, som Kringlen, at staten i langt høyere grad bør ta ansvar for å oppdatere behandlere faglig, og at de tette bånd og informasjonen (eller markedsføringen) som fagfolk får fra legemiddelindustrien, bør bli redusert i omfang. Dette er forøvrig en kritikk som trolig gjelder hele det medisinske fagfeltet.

Klare avtaler.

Her eksisterer det nå klare avtaler mellom Legemiddelverket, legemiddelindustrien og Legeforeningen. Jeg tror fagfolk i psykiatrien med mye kontakt med legemiddelindustri ikke nødvendigvis blir opptatt av bestemte typer medikamenter.Men en uheldig bivirkning av kontakten kan være at en blir påvirket til å vektlegge biologiske modeller og medikamentell behandling på bekostning av psykososiale modeller og tiltak.

Nyansert kritikk.

Det psykiske helsevernet utvikles i en nødvendig dialog mellom alle aktører. De gode behandlingshistorier når dessverre sjelden avisenes spalter.For at mennesker fortsatt skal kunne møte behandlingsapparatet med håp, realistisk forventning og mindre skam, er det viktig at kritikken er nyansert og saklig, og at vi også får høre de gode historiene. God behandling er åpen og fleksibel, personlig og menneskelig. Vi har alle en sårbar psykisk helse.