EU hjemsøker norske kyster som den flyvende hollender, denne gang fra nord. Island forventes å søke om medlemskap, muligens innen jul, fortalte EU-ambassadør Percy Westerlund i en gjesteforelesning på universitetet nylig. Han la til at søknadsprosessen antas å være meget kort med mulig opptak allerede i 2010. Det er essensielt at Islands økonomi stabiliseres, og det kan kun utsikt til euroen som valuta bøte på, sa han. Euroen forutsetter EU-medlemskap.Det er demonstrasjoner for EU i Reykjavik, 70 prosent av befolkningen vil inn, statsminister Haarde har satt ned et hurtigarbeidende utvalg slik politikere gjør nå de skal legitimere et nytt standpunkt, regjeringen er så upopulær at den ikke har mye å stille opp, og EU blir nødhavn i stormen.

Dødens posisjon.

Hva er implikasjonene av en islandsk EU-søknad? Fisk vil stå på forhandlingenes dagsorden, og EU vil ha sine krav som raskt vil mobilisere norske fiskeriinteresser. Island vil forhandle fra en dødens posisjon, som et de facto konkursbo. Forhandlingsutfallet må reflektere dette, selv om Island har stor sympati i Brussel. Hvordan vil dette slå inn for norske fiskere? Fisk er ikke del av EØS-avtalen. Videre vil EØS-avtalen som avtale umiddelbart bli berørt. Liechtenstein er så lite at man nesten ikke kan tenke seg landet som et medlem, det har 34 000 innbyggere. Jeg har sittet i et europapolitisk råd for regjeringen i Vaduz siden 2001, og en gjenganger på møtene er spørsmålet om tilknytningsform til EU. Kostnadene ved å opprettholde det store maskineriet for EØS-avtalen, med egne politiske organer og egen domstol, er allerede et problem. Det er videre et spørsmål om det er nok felles interesser til å beholde dette slik det er nå, også fra norsk side. Jeg tror ikke det er realistisk å beholde EØS-avtalen med bare disse to medlemmer som permanent ordning.

EU som innenrikspolitikk.

Norsk politisk liv har gjort seg sterkt avhengig av EØS-avtalen av innenrikspolitiske grunner. Det er ingen partier som i dag vil ta opp medlemskapsspørsmålet fordi det fører til skibbrudd for ethvert regjeringsalternativ. Den norske politiske debatten om EU dreier seg om innenrikspolitikk. Det store gapet mellom realitetenes verden der ute og den konstruerte norske EU-verdenen blir et akutt problem i det øyeblikk Island søker. Norsk opinion og politikere er uforberedt på å forholde seg til realiteter i EU-saken.

Ytre sjokk.

Det ytre sjokk blir derfor et indre sjokk: Hvordan skal en norsk opinion hvor mer enn 60 prosent er mot EU-medlemskap kunne forholde seg til at EU plutselig er midt på den politiske dagsorden? Eller mer presist, hvordan skal politikerne gjøre dette i et valgår? De tvinges da til helhetlig tenkning, men med vilt motstridende interesser. Alle hadde tenkt seg at borgfreden kunne opprettholdes. Uansett er det viktig at man nå realitetsorienterer seg i norsk politisk debatt. Det er nødvendig med en samlet strategi overfor de utfordringer som andre vil presentere for oss. EU kan bare komme på norsk dagsorden som et ytre sjokk. I 1972 var det britenes søknad, i 1994 det indre marked, og nå finanskrisen.