Skilsmisser. Vi har vært igjennom noen dager med heftige diskusjoner om barnets plass i samlivsbruddet. Dette er en diskusjon som preges av mange sterke meninger og følelser, en diskusjon som går rett inn på livet til tusenvis av voksne og barn. De fleste i denne debatten er enige om at det normalt er et gode for barn å få omsorg og oppleve en trygg og stabil tilknytning til både far og mor. Uenigheten i debatten går på hvilke virkemidler vi skal bruke for å bidra til dette.

Begge er viktige.

Et regjeringsnedsatt utvalg skal blant annet ta stilling til om løsningen på denne utfordringen er å innføre en hovedregel om delt bosted i barneloven. Noen politikere ønsker seg dette. Jeg er skeptisk til at man får en hovedregel i loven som gir føringer på én bestemt løsning. Både en hovedregel om delt bosted og dagens regel om "vanlig samvær" gir føringer på løsninger som ikke passer alle barn. Slik dagens regel om "vanlig samvær" på en uheldig måte har gitt inntrykk av at dette er løsningen man primært bør velge, vil det være en fare for at en hovedregel om delt bosted vil kunne gi tilsvarende føringer på at dette er den ordningen som er riktig for alle barn.

Ulike behov.

Det er ingen enkel oppgave lovgiver har når det skal lages et regelverk som skal ivareta alle barns behov. Fokuset i loven bør være at man skal forsøke å finne frem til det enkelte barns behov, snarere enn at loven angir en spesiell løsningsform. Vi må huske på at barn kommer i mange ulike utgaver, og at de har forskjellige forutsetninger for å mestre et liv med to hjem. Hva som er best for Per på fem år, trenger ikke å være det samme som hva som er best for Lise som også er fem. Noen barn er robuste og trygge, andre er det ikke. Noen barn har foreldre som har samarbeidet godt de første leveårene, andre har foreldre med høyt konfliktnivå.

En god ordning.

Delt bosted kan være en god ordning når mor og far klarer å samarbeide om omsorgsoppgaven, de bor i nærheten av hverandre, og barnet selv trives med løsningen. Barn trenger individuelle omsorgsordninger som er tilpasset deres utgangspunkt og foreldrenes livssituasjon. Derfor mener jeg hovedregelen i barneloven må være at foreldrene, og eventuelt domstolen, må bestemme hva som er best for hvert enkelt barn, uten å være bundet av noen hovedregel.

Barnets beste.

Begrepet "barnets beste" kan oppleves som en vag og uklar rettesnor. Hva betyr det egentlig? I barneloven og i rettspraksis kan man finne holdepunkter for hva denne vurderingen går ut på når foreldre skal ta sine avgjørelser om bosted og samvær; hensynet til best mulig samlet foreldrekontakt, barnets alder, barnets tilknytning til nærmiljøet, samt reiseavstanden mellom foreldrene. Samarbeidsklimaet mellom foreldrene, deres evne til å gi trygg og god omsorg og barnets egne ønsker veier også tungt. For noen barn er delt bosted den beste løsningen, for andre barn kan det være å bo ett fast sted. Når foreldre skal gjøre disse vanskelige vurderingene sammen, er det viktig at de får god og rikelig veiledning på familievernkontoret.

Øke fedrekvoten.

Barneombudet ønsker at foreldrene skal oppleve at de har et reelt valg når de bestemmer bostedsløsninger for barn ved samlivsbrudd. Hva er det som gjør at de fleste foreldre i dag blir enige om at barnet skal bo fast hos mor? Kjønnsrollemønster og arbeidsliv er sannsynligvis viktige faktorer.Det er nødvendig å vurdere en økning av fedrekvoten og andre juridiske, praktiske eller økonomiske løsninger som gjør det mulig å velge den beste løsningen for barnet.

Straffes økonomisk.

Foreldre som velger delt bosted, har i dag ikke rett til overgangsstønad eller stønad til barnetilsyn. De har heller ikke samme skatterettigheter som de foreldre som velger ett fast bosted for barnet. De som velger delt bosted, kan for eksempel ikke benytte seg av bidragskalkulatoren til NAV for å beregne barnebidraget, og de får heller ikke registrert at barnet faktisk har to faste bosteder hos folkeregisteret. Disse ordningene er ordninger man bør se nærmere på dersom det er politisk ønske om at flere barn skal ha delt bosted. Når man har delt bosted, handler dette både om at barnet bor tilnærmet like mye hos hver av foreldrene og at begge foreldre har del i den såkalte bostedsmyndigheten, deriblant avgjørelser knyttet til flytting innenlands. Et relevant og forståelig motiv bak en forelders ønske om delt bosted er derfor behovet for å være med og bestemme hvor i landet barnet skal bo.

Kan skape konflikt.

I dag kan en samværsforelder som har valgt å bosette seg i nærheten av sitt barn, oppleve at den barnet bor fast hos raskt og uventet flytter til en annen kant av landet. Dette kan være en vanskelig prosess for barnet, og kan føre til redusert kontakt med mor eller far.Slike krumspring kan også bidra til å skape eller styrke en konflikt mellom foreldrene. Sterke konflikter mellom mor og far vil alltid være en belastning for barn. Barneombudet mener flytting er noe som bør forberedes godt, slik at man kan gjøre en reell vurdering av om barnet bør flytte eller bli boende hos den andre forelderen. Jeg foreslår derfor å innføre obligatorisk megling ved flytting slik at det både blir tid til å tenke seg om, og til å høre barn som ønsker å bli hørt i saken.

Idømming av delt bosted.

Barn kan ha det bra i mange ulike familiekonstellasjoner og med mange ulike omsorgsløsninger. Derfor skal ingen dør holdes lukket for ordninger som kan vurderes å være det beste for barn. Saker om fast bosted som kommer så langt som til hovedforhandlinger i retten kan i dag ikke ende med delt bosted.Jeg vil at dommeren også skal ha denne muligheten, hvis det anses å være det beste for barnet.

Reelle valg.

Dagens hovedregel om barnets beste, er et nøytralt juridisk utgangspunkt når foreldre skal bestemme bosted og samvær etter samlivsbrudd. Jeg har i tillegg pekt på andre forhold i praksis og regelverk som en bør se på for å styrke foreldrenes mulighet til å gjøre reelle valg og vurderinger av sitt barns beste. Barna som kommer best ut av foreldrenes samlivsbrudd, er barn av foreldre som samarbeider, utviser fleksibilitet og setter barnas behov først. Dette burde være barnelovens klare budskap til foreldre.