Teaterkritikk. Aftenpostens nye teateranmelder i Bergen, Charlotte Myrbråten, har 1. november en noe ustrukturert kommentar om «bergenskomedien» Jan Herwitz som for tiden spilles på Den Nationale Scene. Etter å ha sitert teatersjef Bjarte Hjelmeland på at stykket «tar den bergenske folkesjelen på kornet», kaster hun seg ut i en lang digresjon om den hatske rivaliseringen mellom Oslo og Bergen. Sammenhengen med Jan Herwitz er lenge uklar, men kommer frem til slutt: «rivaliseringen mellom øst og vest er også sentralt (sic) i Jan Herwitz», skriver hun, og innrømmer motstrebende at dersom man i det hele tatt «kan hente noe fornuftig ut av Jan Herwitz», er det at «kritikken i stykket kan gjelde alle og enhver, uansett hvor en kommer fra».
Ondsinnet.
For at ingen skal kunne mistenke henne for å forsvare den 100-år gamle teksten, fortsetter hun med et ondsinnet handlingsresymé. Publikum strømmer til for å se «en hissigpropp og noen tullinger som surrer rundt», men heldigvis kommer bare «de tradisjonstro gråparykkene. Unge og studenter har forlengst rømt fra Den Nationale Scene». En sannhet med modifikasjoner. Da jeg for under en uke siden så Samtaler med mamma på teatrets Lille Scene var det mange unge i salen, og debatten som avsluttet kvelden var i regi av Studentersamfunnet.
Charlotte Myrbråten er i sin fulle rett når hun misliker Jan Herwitz. Men er hun også i sin fulle rett når hun blir formynder med løftet pekefinger, og håper det blir lenge til DNS setter opp Jan Herwitz igjen fordi «bergenserne fortjener bedre teater å samles rundt»?
Samfunnssatire.
Jan Herwitz er ingen udødelig klassiker, men det er et langt bedre stykke enn Charlotte Myrbråten vil ha det til: Rett og slett en solid samfunnssatire i klassisk stil. Så er det, som alltid i teatret, regissøren som avgjør om oppsetningen blir en treffsikker komedie, eller en mer grovkornet folkelig variant. Som medlem av Heddajuryen kommer jeg til å se Per Jansens Jan Herwitz før den tas av plakaten. Jeg er spent, men uhildet.
Kommentarer