Hva gjør vi med rasisme?

Et direkte oppgjør. Den løpende debatten om rasisme i Norge nå er nødvendig og bringer for dagen ulike synspunkter. Det er konstruktivt å ta et direkte oppgjør med rasismen på denne måten. For å late som om rasisme ikke eksisterer eller å feie problemet under teppet, vil ikke føre frem. Problemet slipper ikke taket.

For å bruke et bilde fra den medisinske verden: Så snart legen har stilt diagnosen, må han gi behandling.

Hvilke tiltak?

På samme måte er det med rasisme. Hvilke løsninger finnes etter at debatten har brakt rasismen frem i lyset? Og hvilke tiltak må settes i verk? Tiden er inne for å bevege seg over i den neste og mer komplekse fasen for å finne løsninger.

Det er utmerket at man blir lei seg, opprørt og sint når en ambulansesjåfør nekter å ta med seg en person til sykehuset, eller når politiet dreper en innvandrer. Men det vil ha en mer forløsende effekt å se lenger enn til sinne og indignasjon. Avskyerklæringer og mediedebatt alene, mens man venter på at neste rasistiske handling skal finne sted, fjerner ikke rasismen. Det er det samme som å bli stående på stedet hvil.

Ikke statisk.

Rasisme er et mangegrenet fenomen skapt av flere sammenvevde aspekter. Innvandringen er ikke statisk. Noen innvandrere har høy kompetanse, utdannelse og talent, andre har ikke det. Mens noen går med feiekost, befinner andre seg i bøkenes verden. Ikke alle innvandrere i Norge er flyktninger eller asylsøkere. Mange er gift med norske statsborgere og er her i forbindelse med familiegjenforening.

Flere av disse utlendingene har utdannelse og fagkunnskaper i bagasjen når de kommer til Norge. Det er behov for høyt utdannede og faglærte utlendinger i Norge da vi sakte, men sikkert beveger oss i retning av kunnskapssamfunnet. En innvandringspolitikk i «one size fits all»-format er ikke levedyktig.

Irrelevant idé.

Identitet er et sammensatt begrep. En person som er født i Asia, kan være utdannet i Storbritannia, ha bodd og arbeidet i USA og ha amerikansk pass. Bildet kan gjøres enda mer komplisert: Den samme personen gifter seg med en norsk statsborger, får barn og flytter til Norge. Hvor er hjemme for ham eller henne?

Slik blir den fikse ideen om «hjemme» irrelevant. Hjemme er der familien bor: Norge. Hele ideen om etniske minoriteter som reiser «hjem», er en form for diskriminering – en foreldet tankegang fra 1960-tallet. I dag er det fri flyt av mennesker og varer over hele verden. Alt i alt kan det være opp til en selv hvor man velger å leve sitt liv.

Jeg har ikke noe imot medlidenhet. Men den må være forbeholdt dem som virkelig fortjener den: Reelle asylsøkere, ofre for krig og undertrykkelse og handicappede mennesker. Alle friske og arbeidsføre individer må gis en mulighet til arbeid og spares for vår medynk.

Institusjonalisert rasisme.

Problemet i Norge er institusjonalisert rasisme, hvor innvandrere nektes arbeid på grunn av hudfargen eller fordi navnet deres lyder fremmedartet eller muslimsk. Slik rasisme er ikke ensbetydende med krenkelser eller mishagsytringer. Problemet er egentlig en fordekt institusjonalisert rasisme.

Her er noen anbefalte løsninger:

1. Positiv særbehandling:

Det eksisterer en politikk om «positiv særbehandling» (affirmative action) og kvotering av kvinner i Norge, den må også omfatte etniske minoriteter. Man bør imidlertid ha kommet lenger enn til å ansette etniske minoritetspersoner bare fordi de er mørke i huden. Arbeidsgiverne må forsikre seg om at personen er kvalifisert. Det gavner hverken arbeidsgiveren eller den ansatte at sistnevnte ikke er kvalifisert. Hvis personen blir ansatt, vil vedkommende ikke fungere tilfredsstillende.

I tilfelle det finnes to søkere – én hvit og én med etnisk minoritetsbakgrunn – må den hvite søkeren tilbys stillingen hvis hun eller han er best kvalifisert. Man bør ikke ansettes fordi man er mørk i huden, for en slik holdning er nedlatende og et eksempel på omvendt rasisme. Det kan lyde fornuftsstridig, men omvendt rasisme eksisterer faktisk.

Ansettelse av minoritetsspråklige alene er ikke tilstrekkelig. De må også bli forfremmet når de utmerker seg. Den usynlige «glasstak»-effekten, som setter en øvre grense for hvor langt en person med minoritetsbakgrunn kan nå, må unngås. Lovene må håndheves, og nordmenn må undervises i innvandringsspørsmål.

2. Anonyme CV-er:

Kandidatenes navn på CV-ene kan skjules med en tape. Etter at de som skal til intervju er plukket ut, kan tapen fjernes. Så kan man innvende at problemet ikke er løst – for når dagen for intervjuet opprinner, kan den potensielle arbeids-giveren med egne øyne se at arbeidssøkeren er minoritetsspråklig.

Men på det stadiet er terskelen høyere for å diskriminere siden det har vært en første og rettferdig utvelgelsesfase, og den beste kandidaten vil kunne få tilbud om stillingen. Hvis stillingsutlysningen kunngjør at minoritetsspråklige søkere vil bli foretrukket, som er vanlig i dag, må den kvalifiserte søkeren med minoritetsbakgrunn bli tilbudt stillingen.

3. Ekspertise:

Når det oppstår problemer som gjelder etniske minoriteter, blir stort sett norske eksperter invitert. Hvorfor ikke invitere menneskene som først og fremst er berørt, slik at de kan fremme sine synspunkter? Jeg har ingenting imot norsk ekspertise i spørsmål angående etniske minoriteter. Men uansett hvor kvalifiserte og velmenende disse ekspertene måtte være, kan de ikke erstatte de kvalifiserte og kunnskapsrike etniske minoritetene. En blanding av de to formene for ekspertise er hva som bør bli normen.

4. Seirene i hverdagslivet:

Man må finne balansen mellom rasisme som tema og debattemne – og den like viktige oppslutningen om innvandreres og etniske minoriteters liv og seire. Rasisme må ikke bli et altoverskyggende tema. Livet handler om mer.

Ellers kan man få inntrykk av at det er mørke skyer og barrièrer overalt, eller at det hvert minutt er mennesker tilhørende en etnisk minoritet i Norge som tenker på hvor dårlig behandlet de blir og ikke gjør annet enn å synes synd på seg selv.

Hver dag over det ganske land begynner med at tusentalls etniske minoriteter sender barna sine til barnehagen eller skolen og går på jobben. De betaler regningene sine, husleie og lån og lever et vanlig liv – ikke så forskjellig fra nordmennenes. Det må feires.

Fullkommenhet eksisterer ikke i denne verden. Den er bare et ideal. Alt vi kan gjøre, er å strebe etter det perfekte. Da har vi i det minste forsøkt, og det er det som betyr noe.

Oversatt av Unni Wenche Grønvold

Hvilke tiltak mener du bør settes i verk for å bekjempe rasisme? Si din mening i feltet til høyre på siden.