Hun påpeker at problemene i psykiatrien ikke kan løses ved at mennesker og grupper med ulikt syn, og forskjellige erfaringer, fortsetter å hamre løs på hverandre. Hun har helt rett. Det er vanskelig å få til forandring uten at de som er uenige, setter seg ned og snakker ordentlig sammen. Færden skriver også: "de dårlige eksemplene har vi nok av, og de er i vår bevissthet hver dag." Mitt problem er at jeg ikke bare har dem i bevisstheten, men faktisk også på mitt bord.
Menneskerettighetene brytes.
Henvendelsene kommer fordi jeg offentlig har sagt at menneskerettighetene brytes i norsk psykiatri og at ingen griper ordentlig fatt i dette problemet. Disse henvendelsene gjør at jeg trenger hjelp fra dere ansvarlige psykiatere som har "de dårlige eksemplene" i deres "bevissthet". Hva skal jeg si til de mennesker dette gjelder? Hvem kan hjelpe dem videre? Er det noen som er interessert i å høre hva de har å fortelle? Hvem kan skaffe dem en unnskyldning? Hvem kan styrke deres sak i forhold til skeptiske arbeidsgivere og kolleger? Hvem kan fortelle folk i nærmiljøet at det skyldtes en beklagelig feil når politiet kom og førte naboen deres ut i Svartemarja med håndjern midt på lørdag formiddag? Hvem kan som fagperson støtte en pasient som krever erstatning for ulovlig frihetsberøvelse selv om det betyr kritikk mot en kollega? Hvem vil fortelle norske legevaktsleger at pasienter som selv ber om hjelp ikke skal tvangsinnlegges?
Jeg ønsker svar:
Det jeg egentlig ønsker svar på, er: Hvordan håndterer norske psykiatere de feil som skjer i det psykiske helsevernet, slik at de personer som trenger å lære av disse feilene, får mulighet til det? Tror dere det er mulig å gjennomføre nødvendige forbedringer uten hjelp fra de pasienter som har hatt de dårlige opplevelsene? Hvilket ansvar føler dere for de personer det gjelder og deres liv?
Kommentarer