Hva skal til for å bli kjeltring?

Konsekvenser.Ja, så skjer det igjen. Et overfall med store konsekvenser for offeret, og lite eller ingen konsekvenser for voldsmannen. Det er slik det er blitt i vårt lille samfunn i nord.

Stilt til ansvar

Hvorfor er det så mye som skal til før forbryterne blir stilt til ansvar for sine handlinger? Hva må egentlig til for å bli en skikkelig kjeltring i dette landet? Ja, en kan jo se på ran og voldsforbrytelser som en karrièrevei etter hvert. En feig, men enkel karrièrevei. Konsekvenser for denne geskjeften finnes jo ikke, i hvert fall ikke av betydning. Eksempelet jeg sikter til er en situasjon beskrevet i Aften 23. januar, og den er dessverre ikke et enestående tilfelle. En 52 år gammel mann blir angrepet bakfra, slått bevisstløs og sparket mens han ligger nede. I denne saken er politiet vitner. De fatter mistanke ettersom de observerer at mannen blir forfulgt av to menn av afrikansk opprinnelse. Jeg vil tro at de i denne situasjonen godt kunne gitt seg til kjenne, slik at situasjonen med det kunne blitt avverget. Men de griper altså ikke inn før mannen ligger bevisstløs i bakken. Offeret kommer til bevissthet på sykehuset og har bedyret at han nå vil flytte ut av Oslo, og det med rette. Hvordan kan noen føle trygghet, eller føle seg ivaretatt når slikt skjer med politiet som vitne?

Molboland og Kardemommeby!

Den ene overfallsmannen blir pågrepet på stedet, den andre slipper unna. Og så kommer vi til ankepunktet for hele den tragiske hendelsen. Overfallsmannen slipper varetekt fordi gjentagelsesfaren ikke blir sett på som stor nok, og det til tross for at han tidligere er domfelt og er siktet i tre uoppgjorte saker fra før. Det er til å grine av. Og hva skjer? Tre dager senere blir mannen pågrepet igjen for legemsfornærmelse.

Mathiesen forstår

Saken følges opp i Aften 24. januar, og vi får vite at professor i rettssosiologi Thomas Mathiesen, faktisk har forståelse for at overfallsmannen ble løslatt etter overfallet på 52-åringen. Jeg kan ikke uttale meg bastant om saken, men jeg kan på generelt grunnlag si at jeg tror ingen andre med sunt bondevett besitter denne forståelsen. Begrunnelsen ligger i faktorer rundt gjerningsmannen, som alder og livssituasjon, i tillegg til regler om strafferamme på seks måneder, og en generell vurdering for gjentagelsesfare. Tja, med en tidligere voldsdom, en narkotikasiktelse og tre uoppgjorte saker, i tillegg til nevnte voldsepisode med politiet som vitne, er vel ikke gjentagelsesfaren så stor. Det var vel bare en fem, seks enkelttilfeller av kriminalitetsutøvelse, altså ikke noe å snakke om. Pytt pytt, skitt happens.

I bakvendtland, kan alt gå an . . .

Vel, ikke vet jeg hva som skal til for å beskytte samfunnet og dets borgere. Noen har altså forståelse for denne ulogiske og farlige praksisen. Mathiesen mener at momentene som her bare er en fem år gammel voldsdom og en narkotikasiktelse, tre uoppgjorte saker, trekker mot løslatelse. Slipp fuglen fri, det er snart vår . . . OK, hva skal egentlig til for å bli en kjeltring, og bli stilt til ansvar for å være en, i dette Molbolandet, kan du svare på det, Mathiesen?Nei, det kan du sikkert ikke, for ifølge Mathiesen brukes varetektsfengsling altfor ofte og for strengt i Norge, også i grove voldssaker. Ja, ja, det er også en måte å se på det, men jeg tviler på om han ville ment det samme om det var han som var i 52-åringens sko for noen dager siden! For, som Mathiesen sier: Å sitte isolert i varetekt på ubestemt tid (for å angripe et menneske bakfra og sparke det helseløs mens det ligger bevisstløst på bakken . . .) med lufting bare én time i døgnet, oppleves mye verre enn vanlig soning. Uff ja, det er leit at det oppleves slik for gjerningsmannen. Da er det nok bra at vi ikke anvender varetekt slik vi burde.

Bisarr utvikling

Rettsstat med syke tilstander må kanskje ta noe av skylden for denne bisarre utviklingen, i tillegg til Mathiesen og hans likemenn med så stor sympati for gjerningsmennene. En av dem er førsteamanuensis ved Institutt for offentlig rett, Universitetet i Oslo, Ragnhild Helene Hennum. Hun mener at dette ikke er å ta mer hensyn til gjerningsmann enn offer. Vel, hva er det da? Det er i hvert fall ikke en praksis som tar hensyn til offeret som sitter igjen med en dobbelt belastning, ja kanskje en følelse av å bli dolket i ryggen av rettsstaten mens han eller hun ligger nede, og egentlig trenger hjelp og oppreisning mer enn noen gang før. Hvordan vil du begrunne denne praksisen overfor offeret, Hennum, kan du svare på det? Jo, riktig, som hun sier; det handler om å ta hensyn til systemet!Og hun fortsetter: Man ivaretar ikke hensynet til ofre ved å fengsle mennesker som ikke er dømt. Tja, kanskje ikke. Men jeg tviler på om 52-åringen med politiet som vitner, ser det på samme måten. Rettssikkerheten hos folk blir det i hvert fall ikke tatt hensyn til, men hva gjør vel det i en stat hvor den ikke eksisterer. Nei, det er sannelig godt å være røver i Kardemommeby!