Hvem tar ansvaret?

FOTO: Solum, Stian Lysberg

Ødelagte liv.

Gjerningsmannen har ansvaret for ugjerningen, denne totalt uakseptable handlingen som en voldtekt innebærer. Han skal dømmes i henhold til norsk lov. Men hvem tar ansvaret for å fange opp gjerningsmannen før overgrepet finner sted?

Fakta.

I Oslo ble det anmeldt 196 voldtekter/-forsøk i 2007. Av disse var 20 overfallsvoldtekter. I 2008 ble det anmeldt 195 voldtekter/-forsøk, av disse var 14 overfallsvoldtekter. Voldtektsstatistikken fra Oslo politidistrikt viser at i det totale voldtektsbildet for 2007, var 60,3 prosent norske statsborgere, men bare 27,2 prosent av disse hadde norsk bakgrunn. Samtlige av gjerningsmennene bak overfallsvoldtektene har annen bakgrunn enn norsk.

Voldtektsutvalget anslår at det hvert år begås mellom 8000 og 16000 voldtekter eller voldtektsforsøk i Norge. Hvis utvalget har rett, står vi overfor store mørketall. Årsakene til mørketallene kan være mange, og skal ikke omtales her. Hva som skjuler seg bak mørketallene, vet vi ingenting om. Vi vet heller ikke om det skjuler seg overfallsvoldtekter bak mørketallene. Vi må forholde oss til det som er kjent.

Felles ansvar å forebygge.

I henhold til tall fra Statistisk sentralbyrå er det pr. 1. januar 2009 i Oslo 152100 innvandrere eller norskfødte med innvandrerforeldre. Disse utgjør 26 prosent av Oslos befolkning. De aller fleste er lovlydige borgere, som ønsker å leve et godt liv i Norge. De ønsker muligheter til integrering, sender barna sine på norsk skole, går på norskkurs etc. Politiet og andre aktuelle samfunnsaktører trenger hjelp også av disse menneskene med innvandrerbakgrunn til å forebygge voldtekter. Det er mange måter å forebygge på, blant annet i lokalmiljøet. Vi trenger å stå sammen i søken etter løsninger og tiltak for å hindre at kvinner får sitt liv ødelagt i løpet av sekunder. For å hindre voldtekter.

Ikke det samme som forskning.

Oslo politi er enig i at vi trenger flere opplysninger for å forebygge og behandle.

Det kan være nærliggende å tenke at overgripere har alvorlige misbrukerproblemer, at de er arbeidsledige, har fått avslag på asyl og lever papirløst og uten rettigheter, at de lider av alvorlige traumer, er preget av et negativt kvinnesyn eller har behov for behandling innen psykiatrien. Hva som skjuler seg av personlige motiver eller årsaker bak en overfallsvoldtekt, trenger kartlegging gjennom forskning.

Det er imidlertid ikke politiets oppgave å drive forskning.

Innsatsområder.

Fra Regjeringen satses det nå på å forebygge seksualisert og annen vold blant flyktninger og innvandrere. Middelet er økt kunnskap, gjennom blant annet undervisningshefter oversatt til 15 forskjellige språk og 3000 voksenopplærere som skal ut i arbeid denne høsten. Målgruppen er ikke bare voldsutøvere, men et bredt spekter menn (og kvinner) som har fått oppholdstillatelse i Norge. Dette er bra!

Erfaring fra vold- og sedelighetsseksjonen ved Oslo politidistrikt viser imidlertid at det går personer rundt i Norge som er domfelt og varig utvist etter å ha begått alvorlige kriminelle handlinger, men som ikke kan returneres til hjemlandet. Dette er personer som lever marginalt, og som med all sannsynlighet er i risikosonen for å begå nye alvorlige lovbrudd.

Samfunnet må ta mer ansvar!

Hvorledes skal vi som samfunn bidra til å forebygge at disse utsatte personene ikke begår nye straffbare handlinger av alvorlig karakter?

Oslo politiet har hatt møter med ulike innvandrerorganisasjoner nettopp med det formål å drøfte hva de kan bidra med mht. å forebygge voldtekt. Det er veldig positivt med slik dialog, men flere må bidra.

Året 2009 viser så langt at det fortsatt er kvinner som får sin livskvalitet ødelagt gjennom å bli offer for overfallsvoldtekt. Oslo-politiet skal fortsette å ta sitt ansvar for å inneha kunnskap og metoder til best mulig etterforskning og iretteføring av disse sakene.

Men Oslo politi kan ikke forebygge voldtekter alene. Flere aktører må bidra til gode løsninger i bekjempelsen av denne typen kriminalitet, f eks. psykiatrien, asylmottakene, forskere og innvandrerne selv.

Ubehagelige fakta.

Det er imidlertid viktig at debatten og mulighetene for en god samfunnsutvikling ikke begrenses av motviljen til å møte ubehagelige fakta.